No Finish Line Oslo 2018

I slutten av september ble No Finish Line arrangert i Oslo og denne gangen gikk inntektene fra løpet til Stine Sofie stiftelsen. Jeg har aldri deltatt i slike løp før og egentlig er det ikke bra for mine fysiske helseplager å løpe/gå på asfalt, men noe bare “dro” meg til Oslo. Jeg hadde så innmari lyst til å bidra! Stine Sofie stiftelsen er en stiftelse jeg setter utrolig høyt! Jeg er så utrolig takknemlig for arbeidet de gjør for barn som opplever vold og overgrep, og alt de har fått til opp gjennom årene er imponerende. At Ada Sofie Austegard har klart å reise seg og stå så sterkt etter at datteren ble drept er beundringsverdig! Den dama er rå og et stort forbilde for mange, meg inkludert! Jeg har alltid satt denne stiftelsen høyt, men etter å ha fått besøke Stine Sofie senteret en uke i fjor (på sommerleir med støttesenteret mot incest), så ble jeg om mulig enda mer imponert! FOR en jobb de gjør! Og så mange som får hjelp der! Barna er virkelig i fokus og tilbudet er helt unikt, både i Norge og i utlandet. Midt i alt det vonde er disse barna heldige som kan få komme til Stine Sofie senteret og bli møtt på en så god måte! Skulle ønske noe slikt hadde fantes da jeg var barn (ikke at noen i min familie ville skaffet meg hjelp eller sendt meg dit da….) Den uka vi var der på leir fikk jeg ihvertfall mer innblikk i og mer forståelse for arbeidet de gjør der nede i Grimstad. Og nå nylig har jeg blitt litt kjent med 2 av de som jobber der, pga en felles sak (skriver mer om det senere).

Så alt i meg ville til Oslo og løpe! Det føltes så utrolig viktig! Ikke hadde jeg økonomi til det eller helse til det. Og ikke bil. Men jeg bare MÅTTE! Jeg følte en så sterk dragning mot dette at det nesten føltes som om det sto om liv. Ikke så mye for å samle inn penger til Stine Sofie stiftelsen, for der kunne jeg jo bare vippset penger. Men for saken. Fellesskapet. Det å løpe FOR alle disse barna. Og for meg selv. Og å få delta i dette fellesskapet, der det blir satt fokus på overgrep/vold mot barn og der vi alle løper/går sammen for samme sak. Alt dette gjorde at jeg bare måtte dra. Så jeg fikk lånt meg en bil og kjørte til Oslo! Og jeg angrer overhodet ikke!

Hele opplevelsen ble magisk! Stemningen som var der er vanskelig å beskrive. Det første ordet som treffer meg er RØRENDE. Jeg følte meg så utrolig rørt og ydmyk der jeg sprang/gikk. Det var så mange som deltok og så mange ulike folk! Du hadde de som var toppidrettsutøvere og de som rullet i rullestol og de som gikk med stokk. Eldre folk og unge folk. Flere hunder! Folk i alle aldersgrupper! Og familier. Mange familier. Og mange barn! Små barn som gikk selv, større barn som løp selv og mange barn som satt i barnevogn. Rundt og rundt. Runde etter runde! Det var besteforeldre der som hadde tatt med barnebarn for å løpe og der var også en gruppe fedre med døtre som løp sammen med prinsessekroner på hodet. Er det rart jeg ble rørt? Å se disse fedrene med rosa kroner på hodet, hånd i hånd med døtrene sine, løpe sammen for å vise støtte til utsatte for overgrep og vold, det gjorde noe med meg. For å bruke en klisje, det “smeltet hjertet mitt”! Det finnes faktisk gode menn og gode pappaer! Ungdoms A minner meg stadig på at noen av disse sikkert er pedofile selv og brukte løpet som et skalkeskjul, men voksne meg velger å ikke høre på henne her. Og jeg velger å tenke at dette var gode pappaer! Og at de fleste pappaer er snille. Og at alle som løp der gjennom disse 4 dagene er genuint opptatt av barns ve og vel og barns rettigheter. Det føltes STORT å få være med på dette. Og jeg kjente flere som deltok i løpet og jeg antok at vi var mange som løp der som selv ble utsatt som barn. Det var sårt å tenke på, at rundt der i løypa så var vi mange som hadde overlevd dette helvete som en barndom med overgrep/vold er. Og vi løp også for oss selv. For å støtte oss selv og stå opp for oss selv og si at dette ikke var greit. Slik skal ikke en barndom være og slik skulle ikke vår barndom ha vært! Det kom noen tårer hos meg der jeg gikk og jeg så flere tårevåte ansikt rundt om i løypa. Det var sterkt! En blanding av tidligere utsatte, barn/unge som muligens fortsatt ble utsatt og en haug voksne og barn som ikke har egen erfaring, men som likevel vil støtte og gå sammen for denne saken. Alle sammen løp og gikk vi runde etter runde etter runde. Det var faktisk også en av toppidrettsutøverne der som hadde droppet Oslo Maraton for å heller delta på dette løpet! Fordi det føltes viktigere for han  å prioritere dette, for å sette fokus på saken. Helt utrolig flott gjort!
Så det er ikke rart at jeg gråt litt. Jeg tror jeg var rørt 3 dager i strekk, så lenge jeg var der.

Jeg møtte også flere venner der og vi gikk mye sammen. Og Smiso (støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep) hadde stand der og delte ut informasjon om senteret og om overgrep og svarte på spørsmål og pratet med mange både voksne og unge. Det samme hadde Stine Sofie stiftelsen og jeg tenker på hvor mange som gjennom dem disse dagene fikk informasjon og lærte mer om overgrep/vold/traumer, og noen fikk kanskje også hjelp og håp, hvis de selv var utsatt. De gjorde en utrolig flott jobb de som sto på stand! Viktig arbeid!
Selv syntes jeg det var så godt å få gå der at jeg endte opp med å gå/løpe dobbelt så mange runder og dobbelt så mange mil som jeg først hadde satt meg som mål. Og jeg ville ikke slutte heller. Til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å avslutte og si hade på søndagen for å starte på den lange bilturen hjem. Og selvom jeg var sliten og hadde vondt overalt, så tror jeg at jeg har smilt siden og har fortalt alle som orker å høre på om og om igjen om dette løpet og hvor fantastisk det var!

Selvfølgelig førte så mye løping/gåing på asfalt til at det blusset opp betennelser i flere store ledd og senefester, men det visste jeg jo at ville komme. Kroppen min er ikke glad i store fysiske anstrengelser eller for mye løping på asfalt. Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget så var jeg klar over at et sånt løp ikke var godt for mine fysiske helseplager og at det ville føre til et smertehelvete etterpå. Men jøss så bra det var for mine PSYKISKE helseplager! Jeg angrer overhodet ikke på at jeg dro! Jeg føler meg fortsatt ydmyk og rørt og veldig takknemlig for det jeg fikk bli med på. Og så har det endret noe i meg (ungdoms A). Gitt mer håp. Og endret måten jeg/vi ser på folk på. “Alle” menn er ikke svin og veldig mange der ute er bare gode og ønsker å hjelpe barn som ikke har det bra. Og sammen er vi sterke. Det er vel det jeg sitter mest igjen med. Fellesskapet. At vi var så mange som gjorde dette sammen. Det føles bare utrolig godt!

I tillegg så jobbet V. og A. fra senteret der hele helgen og jeg fikk mange fine samtaler med dem og mange gode klemmer. Og flere fine runder/stunder i løypa med nye og gamle venner. Og jeg møtte også E.G der! Det var en bonus oppå alt det andre gode! Jeg hadde jo trodd at jeg aldri skulle få se henne igjen. Noen gang! Men hadde jo et håp om at hun skulle dukke opp på løpet, siden hun hadde sagt at vi kanskje møtes på ulike arrangement som vi begge interesserer oss for. Og det gjorde hun! Plutselig var hun der, rett foran meg. Jeg fikk mange, lange, gode klemmer og det var så utrolig godt! Lille A bare sugde til seg alt av trygghet og omsorg som kom fra E.G. og lagret det der inne. Så det varer en stund 🙂 Jeg hadde vært spent på hvordan et slikt møte ville bli. Om det ville bli som å rive skorpen av et sår som holdt på å gro og at alt ville bli like vondt som i begynnelsen igjen. Eller om ungdoms A ville avvise og være kald eller om den lille ville bryte sammen og gråte. Men så gikk det bare veldig fint! Det var KUN godt! Og jeg (alle 3) taklet det veldig bra! Jeg er glad for at hun kom og glad for at det gikk så godt. Og for at hun virket oppriktig glad for å se meg. Jeg tror henne når hun sier at hun tenker på meg og at hun støtter meg fra der hun er, selvom vi ikke kan ha fysisk kontakt. Og nå føler jeg at hun ikke er “død” lenger. At jeg aldri får se henne igjen. For nå fikk jeg erfart at hun finnes! Og at hun tenker på meg og at hun fortsatt bryr seg og at det ikke er umulig at vi treffer på hverandre igjen ved en annen anledning. Og at det vil gå bra.

Så hele denne Oslohelgen min var helt fantastisk! Jeg er så utrolig glad for at jeg dro! Og stolt over det jeg bidro med! Jeg kjenner faktisk også på en stolthet og takknemlighet over at jeg overlevde min egen barndom, slik at jeg kan stå her i dag og kjempe for at andre barn skal få det bedre enn jeg hadde det. Store ting som skjedde i løpet av få dager! Magisk og flott!

Du kan lese mer om No Finish Line Oslo  :  HER

Her kan du lese om Stine Sofie stiftelsen:  https://www.stinesofiesstiftelse.no

Advertisements
Posted in Uncategorized | 2 Comments

Hvordan komme i gang igjen?

Dette har vært en evig lang sommer! En sommer med voldsom skrivekløe og tusen tanker som egentlig ville “ned på papiret”, men som likevel bare forble inni hodet mitt. Veldig rart! For det har virkelig kriblet i meg etter å skrive, men så har jeg ikke fått det til. Og jeg aner ikke hvorfor. Det har bare kommet en slags sperre der. Og jeg har vært utrolig skuffet over meg selv hver eneste dag fordi jeg ikke har klart å få skrevet ned noe som helst. Så har jeg skrevet stikkord da, på små lapper, i bøker og på mobilen, for at jeg ikke skal glemme alt det viktige jeg skulle få skrevet ut ordentlig. Etterpå. En gang. Kanskje….
Og så har jeg blitt usikker. Usikker på om jeg klarer å skrive. Om det er lurt å skrive? Og hvorfor jeg i det hele tatt skriver. Jeg har blitt redd for å skrive faktisk! Redd for følelsene det vekker i meg og redd for å se alt det jævlige svart på hvitt. Så lenge jeg klarer å pakke det langt vekk inni meg så blir det liksom ikke så virkelig og så farlig. Så derfor tror jeg at jeg har unngått å gå inn i ting. Jeg tror det har vært litt mye for meg det siste halvåret. Ting jeg burde skrevet om, men ikke klart å få til. Det har vært alt for tungt! De to verste tinga er at E.G. har sluttet på støttesenteret og jeg har mistet henne i livet mitt. En stor trygghet og “morsfigur” er forsvunnet og jeg har vært inne i en beintøff sorgprosess, som førte til veldig mange ulike reaksjoner og mestringsstrategier. Kan skrive mer om det senere. Jeg har vært redd for å skrive om det, i frykt for å kjenne på følelsene tror jeg. Redd for å knekke sammen helt eller bli slukt av sorgen hvis jeg skulle gå inn i og skrive om hva jeg og de 2 andre delene i meg følte. Men mulig det var rett å gi sorgen tid. Det er fortsatt vondt og jeg savner henne noe aldeles fryktelig! Men nå tror jeg at jeg skal klare å skrive om henne og sorgen uten å falle helt sammen. Men det får bli en annen dag.

Det andre som har preget meg veldig, som jeg heller ikke har klart å dele er at jeg fikk avslag på voldsoffererstatning og på anken. Jeg gikk rett ned i kjelleren og alt var bare svart. Jeg følte meg som en liten lort uten verdi. Jeg følte meg idiotisk og teit som i det hele tatt turde tenke tanken på at noen skulle synes jeg var viktig og at det som skjedde var ille og at jeg ikke fortjente å bli behandlet sånn. Ungdoms A hånlo av meg som kunne være så dum og hun hoverte veldig over at hun fikk rett i at ingen vil tro oss og at de uansett ikke ville synes vi fortjente noe bra og at vi er helt verdiløse for folk rundt oss. Ingen bryr seg, og ingen synes det var ille det som skjedde.
Det har vært veldig vondt. Selvfølgelig er det aller verste å ikke føle seg trodd. Pengene driter jeg i. De kunne satt 1,- krone i erstatningssum uten at jeg brydde meg, bare de hadde trodd på meg! Det har vært et mareritt og jeg angrer virkelig på at jeg søkte! Det har satt meg sikkert hundre steg tilbake psykisk på mange områder og selvskadingen og suicidaliteten har tatt seg opp igjen. Det var overhodet ikke verdt det! Det sa faktisk psykologen min også, at han heretter aldri kom til å anbefale pasientene sine å søke voldsoffererstatning! Sterke ord….
I tillegg til den enorme belastningen det var å samle inn alt av journaler og å lese gjennom disse, skrive detaljert om historien, samle inn erklæringer fra alle fagfolk som har behandlet meg , be pårørende skrive uttalelser, gå gjennom avhør og anmeldelser, gi ukjente fra Voldsofferkontoret tilgang til bloggen, la helt fremmede folk få innblikk i ALT om meg, blottlegge meg helt, gå inn i alle minnene igjen, noe som har ført til et rush med flash-backs, mareritt og minimalt med søvn, så har jeg også brukt enormt med energi og krefter på å få ungdoms A til å holde munn om at dette er idiotisk og at vi ikke er verdt noe, få henne og meg selv til å tørre tro at dette var riktig og at de så klart ville tro på oss og si at det var feil og vondt at dette skjedde med oss. Og ventetiden har vært evig lang. For så å få NEI. Vi tror deg ikke. Det er ikke klart sannsynlig at dette har skjedd deg! Til tross for at de har lest hundretalls sider med journaler og medisinske papirer, fått uttalelser fra 7 ulike fagpersoner og spesialister, uttalelse fra politiet om mitt samarbeid med dem, uttalelse fra 2 støttesenter og 4 pårørende. Og alt støtter opp om meg og min historie. At dette er virkelig. Dette skjedde faktisk. Og alle fagfolk tror meg uten et fnugg av tvil 100%! Og det er de villig til å vitne på også. Men likevel fikk jeg nei. Jeg ble ikke trodd. Og verden raste.
Jeg ble satt tilbake i tid, til da jeg var liten og følte meg dønn verdiløs! Det lille psykologen og jeg hadde klart å jobbe opp av selvtillit og følelse av verdi ble bare blåst bort igjen av det nei`et.

Men så skjedde det jo ting i kjølvannet av det avslaget. Aud fikk jo beskjed om avslaget og hun tente på alle plugger og ble mildt sagt rasende. Både på mine vegne og på sine og alle fagfolkenes vegne. Psykologen ble også sint. De følte seg mistrodd som fagfolk og tråkka på. At deres ekspertise og erfaring ikke ble vektlagt var jo som å si at de heller ikke er troverdige. Og dette er Aud! Som har fått Kongens fortjenestemedalje i gull! Og har jobba med tusenvis av incestutsatte over et langt liv. Få eller ingen har vel mer erfaring enn henne. Og min psykolog, som er spesialistpsykolog og har særdeles god innsikt og kunnskap ang traumer og overgrep. Han som blir brukt av Helse Norge til å veilede og lære opp andre psykologer. Han blir heller ikke trodd. Politi og advokat reagerte også med forrvirring og vantro over avslaget fordi saken var så opplagt å skulle få medhold. De mente saken var sterk. Og de på støttesenteret ristet på hodet og sa de ikke skjønte noen ting. Det har jo vitnet og uttalt seg i mange slike saker og søknader og ofte vært i tvil om de ville få medhold. Men i min sak var de ikke i tvil, den var sterk, solid og så godt dokumentert. Så de fikk sjokk over å høre det ble nei og trodde ikke sine egne ører. “Nei” var ikke et alternativ de tenkte på en gang. Det sier jo sitt.

Men i alle fall så begynte ballen å rulle og ting skjer nå ang dette avslaget. Jeg kan ikke si for mye her nå, men det kommer etterhvert. Og jeg håper det kan være med på å gjøre veien lettere for de som skal søke erstatning etter meg. For min del er løpet kjørt, jeg får ingen erstatning noen gang og kan ikke anke mer. Men for alle andre håper jeg at systemet blir bedre. Og som sagt så gir jeg blaffen i erstatningen, bare jeg kunne fått høre at de trodde på meg. Men det må jeg vel se langt etter. Det føles ihvertfall utrolig godt (om enn noe uvirkelig), at noen blir så sint på mine vegne at de tar tak og handler ut i fra det. At noen mener at jeg er verdifull og hadde fortjent bedre. Det betyr alt!

Så dette med E.G. og det med avslaget har vært heftig det siste halvåret. I tillegg har jeg styra veldig med et par konkrete minner som har plaga meg både natt og dag. Det har vært mye styr i familien min og jeg har blitt utrolig trigget av alle avisskriveriene ang en pedofil mann som er tatt her i hjembyen min. Han er så utrolig lik en jeg husker fra mine egne overgrep. Tanken på om det er samme mann vil ikke slippe taket og minnene presser på inni meg. Sannsynligheten er jo stor siden jeg vet at han var da og er ennå venn med fotografen “min”.

Det er nok mange grunner til at jeg ikke har klart å skrive. Mest har det vel vært fordi jeg ikke har turt å slippe ut følelsene. Men også pga at jeg har prata meg selv så veldig ned igjen etter avslaget. “Du må ikke tro du får til noe. Må ikke tro du kan noe eller er flink til noe. Ingen bryr seg. Alt du skriver er bare teit og sutrete. Du er patetisk. Det er idiotisk å skrive, du får det ikke noe bedre av den grunn. Det hjelper ikke uansett. Du er verdiløs og ikke tro at det du skriver eller det du har opplevd er noe viktig for noen.” Slike tanker har surret og gått. Og da er det ikke lett å skrive.

Og det med E.G. har jeg prøvd å sku bort og ikke dykke ned i. Fordi det har vært så utrolig vondt! Og så har jeg kanskje vært redd for å såre V. også, min nye samtalepartner på senteret. Hvis hun leser hvor mye jeg savner E.G., så kanskje hun føler at hun ikke er bra nok. Det har jeg vært redd for. For det er hun jo! Hun er mer enn bra nok. De er bare forskjellige. Og selvom V. er fantastisk, varm og god. Så savner jeg E.G. så jeg tror hjertet brister snart likevel.

Jeg har også som jeg skrev over her, vært veldig deprimert og hatt et trykk med suicidale tanker igjen. Og da er jeg ihvertfall redd for å skrive. Redd for å være ærlig! For at de få som leser bloggen, skal reagere og bli engstelige og i verste fall ringe etter hjelp og få meg innlagt! Jeg ønsker ikke at folk skal bli bekymra. Jeg hater å føle meg til bry og å ta opp plass i andres tanker eller liv. Derfor har jeg følt jeg ikke har kunnet skrevet ærlig om hva jeg tenker på. For å skåne de som kjenner meg. Det er ulempen med å tillate kjentfolk her på bloggen. Da er det ting man ikke kan si høyt eller skrive. Men slik er det jo. Og egentlig er det mest godt at de er her. Det er jo kun 4-5 stykker og det er godt å ha disse få som støtter meg og heier på meg. Så får jeg heller ta de svarteste tankene privat i mail til psykologen.

Men nå har jeg bestemt meg for å bryte denne sirkelen med å ikke få til å skrive. Jeg har kjøpt meg skrivebord og laget meg et koselig skrivehjørne på gjesterommet og pyntet koselig rundt. Jeg har sagt høyt til folk at jeg er i ferd med å skrive på foredrag og bok. Det forplikter jo litt. Og så bestemte jeg meg for å skrive dette nå i kveld! Bare for å bryte isen liksom. Komme i gang igjen. Kanskje skrive litt kortere og oftere? Ikke ha så høye forventninger til meg selv. Tillate meg selv å bare skrible ned tanker i full fart uten mål og mening. For det har også vært en del av problemet. Prestasjonsangst. Fordi folk/lesere sier at jeg skriver så godt! At jeg skriver så bra! Og da har jeg kanskje følt at jeg må prestere noe, at det må være flyt i teksten, ingen skrivefeil, forståelig, med rød tråd osv osv. Så jeg har kanskje tenkt meg litt redd på at det jeg skriver må være så innmari bra. Når jeg inni mellom bare har lyst til å hyle ut og skrive sinte ting og banne og bare rase ut mange rotete tanker og ord. Så det tror jeg at jeg skal begynne med:)

Den nye planen er altså å lage koselig skrivekrok (fullført allerede) og så ikke legge lista så høyt, men skrive akkurat så lite eller mye eller bra eller dårlig som det blir der og da. Så får vi se om det blir oftere blogget heretter:) Jeg trenger det jo. Kjenner at skriving gjør meg godt. Men nå skal jeg legge meg. Jeg har en lang (og grusom) dag i morgen. Noe spesielt skal skje, noe jeg har gruet meg til lenge. Dere får høre mer om det senere. God natt der ute. Klem til de som vil ha 🙂

Posted in Uncategorized | 7 Comments

Kjærester?

Nå er det egentlig midt på natta og jeg burde sovet fordi jeg skal så tidlig opp i morgen! Men det er umulig! Tankene bare kverner og kverner! Jeg har hatt noen urolige uker siste tiden. Mye flash-backs og minner som presser på og ikke vil la meg være i fred. Jeg har holdt igjen det jeg klarer fordi jeg ikke har orket tanken på å gå inn i det og åpne opp for minnene. Derfor har jeg styret på her, vasket og ryddet og fått unna masse hagearbeid. Alt for å slippe tenke. Mens inni meg har det likevel presset på og gitt meg masse panikkangstanfall, mareritt, flash-backs og en grusom følelse av å bli sprengt i stykker innvendig. Det er slik det føles hver gang jeg prøver å fortrenge og nekte å forholde meg til det som presser på og vil ut og det som krever å bli husket på. Jeg blir sinnsykt dårlig! Så jeg vet jo av erfaring at det egentlig er det beste å bare hoppe i det og la det komme ut, men så vet jeg også at det blir så jævlig og knapt til å bære, så jeg bare utsetter og utsetter i det lengste.

Men på tirsdag var det stopp. Jeg maktet ikke holde inne lenger. Hos psykologen krevde lille A å få plass. Hun både ville og MÅTTE fortelle. Og jeg var så sliten av å holde tilbake at jeg bare ga opp og vips så hadde den lille overtatt kroppen og timen på et øyeblikk.
Den lille fortalte om onkel og hva han gjorde i fjøset. Igjen. For hun har fortalt det før, opptil flere ganger. Men det har kommet i små “porsjoner” og først nå klarte hun å fortelle hele minnet i sin helhet. Og jeg trenger å skrive om det her. For jeg blir ikke ferdig med dette. Det er så vondt. Helt grusomt. Og jeg kjenner meg så trist og så innmari forbannet. Setter TRIGGER VARSEL på resten her, slik at de som ikke orker høre detaljer kan stoppe å lese her!

TRIGGER!
Jeg var 4 år og skulle overnatte hos onkel og tante. Mamma kjørte meg dit og vi spiste sammen der før hun skulle dra videre uten meg. Etter middagen gikk jeg ned i kjelleren til onkel og tante og lekte med de mange trefigurene som onkel hadde stående i vinduskarmen der nede. Jeg var opptatt i leken, men hørte likevel døren som sakte ble åpnet bak meg. Jeg husker jeg stivnet. Turte ikke snu meg. Bare visste at det var han. Han hadde det med å snike seg innpå meg, stryke på meg, klå på meg og kysse på meg. Og sa at vi to var kjærester. At jeg var hans dyrebare, lille-kjæreste. Og jeg turte ikke protestere. Det hadde jeg prøvd en gang før, og det endte med at jeg ble heiset ned i møkkakjelleren etter armen, med trussel om at onkel ville slippe taket om jeg laget mer styr. Og så ble jeg fortalt om alle slangene og monsterene som bodde der nede. Etter det adlød jeg alltid.
Denne gangen kom han bak meg. Jeg sto fastfrosset på gulvet og stirret ut gjennom vinduet. Så kom han inntil meg og jeg kjente at han presset seg mot bakhodet mitt og at han var kjempehard på tissen. Slik sto han en stund. Trykte tissen sin inn mot hodet mitt, mens armene hans strøk på meg, opp og ned på brystet og halsen. Så sa han at hesten hadde fått baby i fjøset og at vi skulle gå sammen og se på den. Han ropte opp til mamma at vi gikk for å se etter kyrne på beite. Og mamma ropte hadde til meg og sa at hun kom og hentet meg som avtalt neste dag. Onkel tok hånden min og så gikk vi mot fjøset og det føltes ut som om veien var milevis lang, selvom vi var fremme alt for fort.

Inne i fjøset gikk vi bort til føllet og onkel hjalp meg med å klatre opp på inngjerdingen slik at jeg kunne titte ned i båsen hvor føllet lå. Han sto bak meg og holdt armene rundt meg. Han strøk på meg igjen. Denne gangen under skjørtet. Utenpå trusen først, mens han kysset meg på halsen og kalt meg for “vakreste kjæresten min”. Så forsvant hånden hans inn under trusen og jeg kjente fingeren hans inni meg. Jeg husker ikke om det gjorde vondt, men jeg husker tydelig at jeg ville hjem! Men plutselig slapp han meg og tok tak i en kost og begynte koste på gulvet. Sa at jeg kunne prate med hesten mens han ryddet litt. Så jeg sto der da, ca midt på gjerdet og tittet ned på hesten og kom ikke på noe å si. Onkel vekslet på å koste og å gå til vinduet og se ut. Veldig mange ganger kikket han ut. Så til slutt sa han at der dro mamma, og at hun kommer tilbake i morgen. Han ryddet litt til, men så kom han og løftet meg ned fra inngjerdingen. Han la meg flatt ned på gulvet, brettet skjørtet opp bak og under ryggen min og dro av meg trusen. Jeg kjente at murgulvet var kaldt og kornete og smårusk og steiner presset seg mot huden. Så la han seg over meg og trengte seg inn. Jeg orker ikke gå inn i hvordan det føltes og hvor enorm den smerten var eller hva han gjorde og hvor lenge han holdt på. Det var bare helt for jævlig! Jeg hikstet og gråt veldig høyt. Så høyt at han måtte krumme ryggen sin og nesten stå i bue for å nå ned til munnen min for å kneble meg med neven sin. Jeg sparket fra med hælene i gulvet slik at jeg fikk aket kroppen min bakover og bort fra det vonde der nede. Det gjorde jeg flere ganger, men til slutt ble han sint og holdt skulderen min hardt ned i gulvet og “låste meg fast” på den måten mens han fortsatte å voldta meg. De små armene mine kavet desperat rundt etter noe å holde fast i og en av de følelsene som sitter mest i fra dette minnet er følelsen av å søke rundt etter noe å gripe fatt i uten å finne det. Følelsen av fingrene mot gulvflaten, mot sagmugget og grus, stein og rusk. Og følelsen av høy. Masse høy som stakk ut fra båsen langs gulvet. Følelsen av å gripe fatt i høyet, fylle neven med høy og så prøve å dra meg bort etter høyet. Men det bare revner og er ikke hold i. Nytt tak, nytt forsøk på å dra seg bort og på nytt og nytt revner høyet og jeg kommer ikke av flekken. Noe annet som sitter i er redselen for slanger. Slanger han sa fantes i møkkakjelleren og som jeg trodde bodde i høyet også. Men likevel tok jeg sjansen og grov hånda mi ned i høyet for å prøve å få tak. Uten hell. Jeg husker at jeg til slutt bare ble liggende. At jeg fløt bort og bare enset så vidt at jeg ble våt på halsen og på munnen, at han kysset meg og slikket på meg. Husker tungen hans i munnen min og at han hvisket at det var så fint at vi nå endelig kunne være ordentlige kjærester. At han var så glad for at jeg var kjæresten hans og at vi nå kunne gjøre ordentlige kjæresteting heretter.
Etterpå tørket han meg med vått papir og bar meg opp til tante. Han sa at jeg ikke måtte fortelle tante eller noen andre om kjærestetinga vi gjorde, for da kunne vi ikke være kjærester mer og så måtte jeg ned i møkkakjelleren og besøke slangene og monstrene.

Oppe med tante fortalte han henne at jeg hadde tråkket feil når jeg klatret på gjerdet og at jeg hadde falt med skrittet over tvers på øverste planken. Tante ble forstyrret og spurte om det gikk bra. Jeg bare nikket. Så kom hun med ren truse og en myk bukse. Så ble jeg båret inn i godstolen foran tv og fikk et pledd rundt meg og litt mat. Resten av kvelden husker jeg ikke noe av. Det er helt borte. Helt svart. Men noen må ha fått meg både på badet og i seng, for det neste jeg husker er at jeg våkner i senga på gjesterommet deres og har på meg en gul pysj. Det er mørkt, men det kommer lys fra gangen når døren åpner seg. Inn kommer onkel. Han sier at han må sjekke hvordan det går med kjæresten hans. Så skrur han på lyset og tar av meg pysjamasbuksen og trusa. Bøyer knærne mine og tar bena ut til sidene. Sier at han må sjekke om det ser bra ut. Sier så at “jo det ser bra ut nå”, så lar han en finger gli frem og tilbake i sprekken og så litt inn. Sier at det fortsatt ser bra ut. Det svir noe helt forferdelig. Men jeg sier ingenting. Bare gråter så stille som jeg kan. For hvis tante våkner så vet jeg at jeg må i møkkakjelleren. Resten av minnet er ganske tåkete. Jeg forsvant og meldte meg ut. Jeg husker ikke så mye mer smerte. Bare en svak erindring og følelse av den tunge kroppen som ligger oppå meg og beveger seg frem og tilbake. Pusten hans, de lave stønnene, de ekle kyssene på halsen og skrytet om at jeg er slik en flink, liten kjæreste. Den flinkeste kjæresten han hadde.

Kjæreste var noe han alltid kalte meg. Også slik at andre hørte. De andre flirte og syntes det bare var morsomt og søtt. Jeg husker vi var i et familiebryllup da jeg var 6-7 år. Der danset han med meg hele kvelden og kalte meg sin lille kjærest slik at andre hørte det. Jeg husker jeg ble kjempeflau og veldig redd! Tenk om noen skjønte det! Visste hva vi gjorde! Men de andre bare lo og smilte. Og ingen ble sinte. Og så var B der også. Min tremenning. Jeg visste at han også var kjæreste med henne, for noen ganger måtte vi gjøre kjæresteting sammen alle tre. Og når hun også var kjæreste med han, så var det sikkert bare slik det skulle være?

Jeg trodde det. Jeg trodde at alle hadde kjærester. Både barn og voksne. Jeg vokste opp i den tro at det var normalt. Bare slik det skulle være. Og jeg ser jo nå når jeg ser tilbake, hvordan han manipulerte meg og hjernevasket meg. Han har holdt på fra jeg var bitteliten, med å si at jeg var hans lillekjæreste. Og truet meg med slanger og monstre. Og jeg trodde det var normalt. Men det er jo ikke det! Det er ikke normalt at en voksen og et barn er kjærester! Det er ikke slik det skal være! Voksne og barn skal ikke ha sex. Da kalles det voldtekt! Og voldtekt skal ikke forekomme blant kjærester (eller noen andre for dens sak skyld!). Jeg var 4 år når han tok jomfrudommen min (hvis ikke den var tatt før da av ekle, krevende fingrer)! Han var rundt 50! Det er ikke normalt! Og det er ikke lov! Jeg ønsket ikke å være kjæresten hans! Jeg ønsket ikke dette! Jeg gråt, jeg hylte, jeg kjempet, jeg dissosierte og jeg ble borte. Og jeg tapte.
Jeg tapte både kampen, jomfrudommen, uskylden, tryggheten og barndommen. Og det er for jævlig å tenke på! Og jeg tenker at om ikke onkel hadde manipulert meg slik han gjorde helt fra jeg var 2-3 år og fått meg til å tro at det vi gjorde var “normalt”, så er det ikke sikkert at alt det andre hadde skjedd senere heller. Det med barnevakten og fotografen og det der. Hadde jeg ikke vært et så lett offer om jeg ikke hadde opplevd disse andre overgrepene i så tidlig alder? Jeg vet ikke. Det blir umulig å svare på.
Han formet meg ihvertfall. Det er det ikke tvil om. Meg og flere andre. Mannen har 4 barn og 7 barnebarn. ALLE de sliter psykisk, er inn og ut av psykiatrien, sliter med rus, kriminalitet, fengsel, går inn og ut av voldelige forhold, har mistet barna sine til barnevernet og ett barnebarn og en nabojente til gården har tatt selvmord i ung alder. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at denne jævelen har hatt langt flere “lillekjærester” enn meg! Dessverre er han død for noen år siden nå. Jeg skulle gjerne likt å konfrontert han nå som jeg er blitt tøff nok! Men jeg trøster meg med at han fikk en grusom, smertefull død som virkelig trakk ut i tid! DET er godt å tenke på. Og jeg har blitt fortalt at han var livredd når han døde. Til pass for han! Karma is a bitch! Den biter deg i ræva til slutt 🙂 Heldigvis!

Nå skal jeg prøve å trøste lille A. Få henne til å forstå at hun IKKE var kjæreste med onkel. Selvom han sa det sånn. At kjæreste er feil ord! Så veldig, veldig feil! Kjæreste skal være noe fint, mellom likesinnede i omtrent lik alder. Ikke voldtekt, blod, smerte, trusler og dissosiasjon fordi det er for smertefullt og vanskelig å forholde seg til her og nå. Jeg tenker at om lille A klarer å skjønne at de ikke var kjærester, så vil også noe av skyld og skamfølelsen også forsvinne. Og det trenger både lille A og hele meg. For der har vi et godt stykke igjen å gå. Før den blir helt borte. Men vi er jo på vei. Det var ikke min feil! Dette var ikke min feil. Jeg ville det ikke! Det var vondt og jævlig. Og jeg kom meg ikke ut av det selv. Og ingen hjalp meg. Det kan ikke være min feil. Jeg var 4 år! De var voksne! Det sier i grunn alt.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

“Si ifra når du er ferdig da”

(ADVARSEL: TRIGGER!)

I dag er jeg bare sint, rasende sint! Samtidig som jeg også er lei meg. Og oppgitt og frastøtt! Og lamslått, frustrert og drittlei og hevnlysten! SÅ mange følelser på en gang at jeg blir helt svimmel! I dag føles det ut som om jeg lever midt i et mareritt som aldri tar slutt.
Det er en stund siden sist jeg blogget nå. Det har mest med det å gjøre at jeg har tatt en stor operasjon, som det krevde tid for å komme seg på beina igjen etter. Så fokuset måtte ligge der. Så denne høsten fløy avgårde og gikk egentlig sånn passe greit i forhold til traumer og terapien. Så klart var det opp og ned og mørke dager, men alt i alt en ganske grei høst. Men så kom jo desember og jula. Og det er alltid dritt! Fryktelig vanskelig og som vanlig så er jeg utslitt og dårlig nå i januar.
Men nå skulle jeg ikke skrive om jula! Jeg skulle skrive om alt jeg føler på nå og hvorfor jeg er så rasende at det føles som om jeg kunne revet et hus med bare nevene!

Jeg har jo lenge slitt med minnene rundt mamma, hva hun visste og ikke visste. Og det med at hun plutselig hadde så mye penger inn i mellom. Og ikke minst den/de gangene hun åpnet soveromsdøra mi og kikket inn når overgrep pågikk, for så å lukke døra igjen og gå sin vei. Jeg skriver den/de fordi jeg aner ikke om det var flere enn 1 gang dette skjedde. Og dette sliter jeg fryktelig med å forholde meg til! Hun var drita full og i alle år har jeg tenkt/trodd/håpet at hun var så full at hun hadde blackout og ikke skjønte hva hun egentlig såg der inne i senga. At hjernen hennes gikk i svart og at hun heller ikke husket det dagen derpå. Og at det var derfor hun ikke tok det opp med meg heller, eller spurte meg om hva som foregikk. Jeg håper så intenst at det var alkoholen som gjorde at hun ikke reddet meg og ikke ond vilje!
Men så er det den magefølelsen da. Som skurrer og ulmer i vei. For hvis hun ikke husket det, hvorfor ble hun så sur på meg da? Morgenen etter hun hadde sett inn under overgrepet var hun sur, kald, bisk og det lyste nesten hat ut av henne når hun såg på meg. Og frokosten var kjempeklein og ble inntatt i trykkende stillhet. Mens hun stirret på meg med sint blikk. Stakkars lille A! Like godt som minnene fra overgrepene sitter i og mamma som titter inn, så sitter minnet fra den frokosten klistra i hukommelsen. Det var helt forferdelig og lille meg var overbevist om at mamma var sint fordi jeg hadde gjort skitne, slemme ting med vennene hennes. Det var helt fryktelig! Nesten verre enn overgrepene.

Og så er det det med penger. Vi hadde alltid dårlig råd. Men med jevne mellomrom hadde mamma plutselig mye penger mellom hendene. Da var hun alltid smørblid og skjemte meg bort etter noter! Da fikk jeg velge leke på leketøysbutikken, nye klær, vi gikk på cafe og vi hadde flotte middager og godteri. Jeg husker disse periodene som fine. Fordi mamma var så glad! Hun liksom strålte på en annerledes måte. Men samtidig så var jeg også forvirret i disse penge-periodene, fordi de varte så kort. Og så var det på`n igjen med dårlig råd, pølse og stappe til middag og mamma som er deprimert og gråter over regninger som ikke kan betales. Men når jeg var liten koblet jeg ikke disse periodene til overgrepene. Det er først siste årene at den tanken har surret i vei i hodet mitt. Hvor kom disse pengene fra? Var de fra snille morfar? Aksjeutbytte fra firmaet? Overtidsarbeid? Bursdagsgaver? Det finnes jo mange logiske forklaringer også. Men som sagt, magefølelsen min sier noe annet. Selvom jeg overhodet ikke ønsker at den skal ha rett!

Så vi har jobbet en del i terapien ang den/de gangene hun kom inn under overgrep. Blant annet hadde jeg en lang, tøff økt om dette forrige torsdag. Jeg fikk jobbet meg gjennom det ene minnet der jeg husker hun plutselig sto i døra. Hun bare kikket inn, og sto og holdt seg fast i dørkarmen for å ikke sige sammen fordi hun sjanglet og var så full. Hun såg rett på meg, og hun må også ha sett at mannen i senga mi var naken. Og at han hadde plassert meg på fanget sitt! Jeg husker at jeg ble livredd når mamma kom inn. Livredd for at hun skulle se og skjønne. Redd for at hun skulle bli rasende over at jeg gjorde slike ekle ting med hennes venner. Men hun bare lukket døra igjen og gikk. Det var først neste morgen hun var sinna. Og den kleine frokosten som aldri tok slutt.

Så hva visste hun? Hva såg hun? Som jeg har skrevet om før her på bloggen, så var det vanligvis jeg som ryddet opp etter disse festene. Mamma sov til langt på dag og jeg ryddet, tømte askebeger, samlet sammen flasker og jeg vasket alltid sengetøyet mitt, så hun ikke skulle se sporene av alt det ekle. Jeg smakte på restene i glassene, som jo smakte pyton, men som jeg visste at gjorde alt litt lettere og mindre vondt. Og det var der, midt blant fulle askebeger og tomme flasker, det ofte lå en bunke med sedler. Til mamma, fra dem. Hvorfor de lå der aner jeg jo ikke. Men magefølelsen sier jo sitt. Barnevaktens far og hans gjeng hadde jo alltid med seg sprit til mamma på disse festene. Og hun synes de var så snille som ga henne sprit og godteri siden hun holdt festen. Og hver gang drakk de henne sanseløst drita, slik at hun sloknet, for så å ha fri tilgang til meg. Hvorpå mamma våkner neste dag til en bunke sedler som ligger igjen på bordet hennes fra dem. Det skurrer veldig i mitt hode! Hun MÅ jo ha skjønt det? Hvorfor de var så “snille” mot henne? Hvorfor de stadig ville komme på fest og være “venn” med henne? Hvorfor de skjenket henne så fort. Og hvorfor i all verden legge igjen så mye penger? Var det som betaling for meg? Enten hun visste det eller ei. Eller var det for å gjøre henne avhengig av dem, slik at hun inviterte dem tilbake igjen og igjen? Men hun MÅ jo ha skjønt?! Jeg fatter det bare ikke. Det er så mye som skurrer. Hvilken mor skjønner ikke tegninga her? “Greit nok” at hun var psykisk syk, til tider psykotisk, deprimert, suicidal, alkoholiker og full i angst. Og selv traumatisert som barn. Var det derfor hun latet som om hun ikke såg det? Fordi da måtte hun ta inn sin egen historie og sorg, som hun i alle år har nektet å forholde seg til? Eller tenkte hun at når hun hadde opplevd dette, så ville nok jeg også klare det? At det ikke var så ille?
Men det er jo ikke normalt at det lukter sprit av barnet ditt sin pust dagen etter? Det er ikke normalt at et barn rydder opp etter en fyllefest for å gjøre mamma glad. Det er ikke normalt at et barn låser badedøra og steller seg selv, slik at mamma ikke skal se. Det er ikke normalt at et barn kvitter seg med søpla og blodig tørkepapir før mamma våkner. Det er ikke normalt å smugle saft inn på rommet sitt, for å ha det stående der fordi man VET man snart får klissete, ekkel smak i munnen og trenger å drikke noe sterkt for å få det bort. Det er heller ikke normalt for barn å oppbevare tørkerull i klesskapet, tisse i en blomsterkrukke på rommet sitt fordi man ikke tør å gå forbi de i stua for å gå på do! Og det at et barn vasker sengetøy og truse før mamma våkner, fordi hun ikke skal se blodsporene! Det er så hårreisende gale! Jeg har ikke ord!

Jeg var 6-7 år! LITEN! Alltid vært flink å hjelpe til hjemme, tørket støv, hjulpet til å lage middag og støvsuge fra jeg var veldig liten. Og mamma lærte meg tidlig å sette på vaskemaskinen. Fordi jeg syntes det var gøy å skru på knappene og fordi jeg måtte hjelpe til for å gjøre mamma glad og slutte å gråte. Men disse morgenene var det IKKE gøy! Ikke gøy for en 6-7 åring å rydde i full panikk for å rekke å fjerne alle spor! Mens det svir sånn i tissen og rumpa at beina nesten ikke klarer å flytte seg. Så da drikker man da! Tar en sup her og en sup der. Prøver å ikke brekke seg, og bare venter på varmen som snart vil sprenge på i brystet og gjøre verden litt lettere å leve i. Det er bare helt forferdelig å tenke på. Jeg blir helt knust av disse minnene. Jeg har bare lyst til å hyle og slå! Knuse alt rundt meg. Jeg blir så frustrert at jeg har ikke ord. Ingen barn skal oppleve dette! Og det å ikke vite hva hun visste og ikke visste er helt for jævlig å tenke på. For min egen del så må jeg prøve så hardt jeg kan å bare tenke på at hun var/er veldig syk, at hun ikke evnet å ta det inn over seg, og at hun ikke solgte meg bevisst. Jeg må bare tenke sånn! Ellers rabler det for meg fullstendig!

I forbindelse med at jeg jobbet med dette minnet forrige torsdag, så presset minnene fra et annet overgrep på. Et minne jeg har prata om flere ganger i terapien, men som jeg liksom ikke blir “ferdig” med. Det pressa på fra torsdagen til tirsdag, og når jeg kom til psykologen på tirsdag så hadde jeg så vondt at jeg knapt klarte å gå. Jeg klarte ikke sitte rett opp og ned i stolen, jeg måtte sitte på skrå lent ut mot siden. Og jeg var stressa og pratet om alt mulig annet. Orket ikke gå inn i minnene. Sliten og lei. Og redd. Redd for å huske og å måtte føle alt på nytt. Så da løper jeg heller i fra, fortrenger og prøver å prate om andre ting. Blir alltid hektisk, stressende og jeg glemmer ord og tanker fordi alt er kaos i hodet mitt da. Og det er vrient å holde tråden og flyten i samtalen. Men det gikk jo på et vis. Vi hadde som vanlig nok av andre ting å prate om. Men psykologen kjenner meg og såg at jeg hadde smerter og ikke klarte sitte på underlivet. Han spurte, men jeg sa at jeg ikke orket gå inn i det. Så når timen var slutt var smertene enorme, så jeg bokstavelig talt haltet meg ut i gangen. Psykologen var bekymret, men jeg sa at jeg ville lese ukeblad der ute og vente til det gikk over og jeg ville klare å kjøre hjem. Det bruker ofte å hjelpe å lese eller gå rundt i gangene, eller spille på mobilen. Men ikke denne gangen.
Psykologen kom ut i gangen igjen en stund etterpå, og han såg at jeg fortsatt satt der. Spurte hvordan det gikk og såg at jeg var helt satt ut av smerte. Så da var det inn igjen på kontoret og “helvete brøt løs” . Lille A tok over og gråt og fortalte. Voksne meg hadde null kontroll og bare forsvant. Som vanlig , så husker jeg kun brøkdeler av hva Lille a fortalte til psykologen (den voksne meg er jo ikke tilstede da), men psykologen har fortalt meg litt, så jeg får likevel et bilde av hva som kom frem.
Lille A hadde fortalt detaljert om det samme overgrepet som har plaget meg en god stund nå. At hun hadde sovnet mens mamma hadde fest, fordi hun ikke klarte holde seg våken mer, selvom hun visste at det var farlig å sovne. Hun sov på magen og bråvåkner av at en mann trenger inn i rumpa hennes. Ingen klåing eller tafsing først. Ingen varsel om hva som er i vente. Kun rett inn. Sinnsyke smerter og lille A hyler, griner og sparker og slår. Ikke så lett å slåss når hun ligger på magen og mannen tar bakhodet hennes og presser ansiktet hennes ned i madrassen. Det døyver skrikene, men fører til at hun ikke får puste. De små armene og beina som kjemper i mot, blir holdt hardt nede av mannen, men armer og bein roer seg fort når ikke kroppen får luft! Lille A får vridd hodet til siden, men da tar mannen puta hennes og legger den over hodet. Men lille A er helt stille nå. Paralysert av smerte og redd mamma skal høre alt bråket. Mannen tar puta under magen og hoftene hennes slik at rumpa ligger litt høyere. Lille A ligger helt stille med ansiktet ned i madrassen og kjemper med trangen til å flyte vekk og opp i taket, slik hun bruker. Men det går ikke denne gangen. Hun får det ikke til. Så hun bare ligger der helt stille og prøver og prøver å tenke på bestemor og blomsterenga og hvilke arter de skal plukke der. Kanskje smørblomst?

Og det er da de små ørene oppfatter lyden! Lyden av døren som åpner seg og følelsen av at noen står i døra og ser på. Hun hverken tør eller klarer å vri hodet for å se hvem det er. Hun vil bare forsvinne og gå i ett med madrassen.
Og her har minnet stoppet opp før! Hver gang i terapien. Akkurat her, kanskje fordi det har vært så vondt å gjennoppleve at jeg har dissosiert hver gang vi har pratet om det og vi aldri har kommet oss videre. Så jeg har grublet og grublet på om det var mamma som sto i døra denne gangen også. Men nå var tydeligvis lille A klar for å fortelle alt og kroppen sterk nok til å ikke dissosiere seg vekk.. Så da kom det. Døren åpner seg, mannen stopper opp, begge stivner i frykt. Lille A for om det er mamma som blir sint, mannen sikkert fordi han redd for å bli fersket. Men det varer kun et kort øyeblikk, så er mannen i gang igjen med bevegelsene sine inn og ut av rumpa hennes. Selvom noen står i døra og ser på!! Og så hører hun det, helt tydelig, både setningen og stemmen.
“Si ifra når du er ferdig da” sier stemmen fra døra. Det er ikke mamma, men en annen mann. Det høres ut som B…. Selvom han aldri bruker å være nr 2. Han har alltid førsterett over de andre. Men nå sier han det ” Si ifra når du er ferdig da”!
Og slik blir det. Enda en gang. Ikke i rumpa den gangen, der er det blitt for grisete, han sier høyt “æsj” og så trenger han inn i tissen. Og lille A bare ligger der og flyter inn og ut av bevisstheten. Og ønsker igjen at hun ikke fantes.

Det ble 4,5 timer hos psykologen på tirsdag! Timer der alle 3 personene byttet på å være tilstede, timer med gråt, kramper, smerter, dissosiasjon, prat, trøst, kvalme og oppgitthet. Fullstendig utmattende! Jeg var helt koko og følte meg som en zombie når jeg endelig kom meg ut døra. Tenkte at jeg ikke hadde krefter til en eneste følelse til! At jeg bare ville sove i flere døgn! Men slik ble det jo ikke! Jeg prøvde å sove, men jeg ble bare så innmari rasende sint! Hysterisk forbanna! Jeg klikket omtrent! Skrev en rasende mail til psykologen. Og har vært sint siden! Ikke på han! Men på det som skjedde! De som gjorde det! Og på mamma!
Og på ordene! ” SI IFRA NÅR DU ER FERDIG DA!”

Jeg blir helt kvalm og satt ut av å høre de ordene om igjen og om igjen i hodet mitt! Selvom det overrasker meg at jeg fortsatt kan bli sjokkert og lamslått over å høre disse detaljene. Jeg VET jo hva de er i stand til! Jeg kjenner dem jo. Jeg vet hvordan de tenker og jeg vet hvor onde og kalde de er. Jeg VET at jeg kun var en bruksgjenstand. En ting uten følelser og smerte for dem. At jeg kun var et hull de kunne tømme seg i! De ga blanke faen i at jeg hylte og at det var vondt. De brydde seg ikke. Og ingen kom og hjalp meg heller. Og jeg torde jo heller ikke å be om hjelp!
Jeg vet jo så godt alt dette! Hvor mye grusomheter og tortur disse her klarte å gjøre. Så hvorfor blir jeg fortsatt sjokkert over slike ord? « Si ifra når du er ferdig da» !! Fy faen! Det er så KALDT! Det er så ONDT! Det understreker bare IGJEN råskapen og kulden. Og det beskriver IGJEN at jeg kun var en ting. Helt uten verdi! Vær så god neste liksom? Jeg kjenner at ordene setter meg helt ut! «Si ifra når du er ferdig da» er faktisk verre å ta inn enn selve overgrepene, smerten eller at det var en mann nr 2 i døra. De ordene gjør meg så inderlig forbanna! Og TRIST! og frustrert! Og rasende! Føler meg hjelpesløs og samtidig desperat etter å slå og hyle! FY FAEN så jævlig ond det går ann å bli! Og hvem bestemte at jeg skulle bli en ting som kunne brukes? Hvem var B…. som trodde at han kunne eie meg? Ha førsterett? Og så låne meg videre til andre? Og selge meg til R for filming? Hvem faen tror de at de er? Akkurat nå er jeg så sint at jeg kunne drept dem! Torturert dem slik de torturerte meg! Det hadde vært så sinnsykt deilig!
Men så blir jeg trist også. Fordi jeg husker hvordan lille A hadde det. Hvor redd hun var. Hvor ihjelstirret den døra var. Livredd for at døren skulle åpne seg og at de skulle komme inn. Husker hvor vondt det var og hvordan det føles å bare være en ting uten verdi. Og ensomheten. Og maktesløsheten. Og sorgen over at mamma aldri kom og hjalp meg. Og redselen for å gjøre henne sint, redselen for å gjøre mennene sint og redselen for at morfar skulle skjønne hvor skitten jeg var.

Nå er det for mange tanker og følelser på en gang. Nå vil jeg bare gråte igjen. Men det er helt umulig å låse ting inne igjen. Følelsene bare sprenger på! Jeg synes bare det er for jævlig! Helt for jævlig å forholde seg til!
Og i tillegg må jeg tenke på det med pengene. Og midt i dette så kom mamma innom her i går og jeg kunne flydd i trynet på henne! Jeg var så sint at jeg ikke klarte å se på henne en gang! Og bare mumlet frem sure svar. Var kort og avvisende og fikk henne raskt ut døra og så knakk jeg sammen på badet og bare gråt.

Jeg blir gal av dette her! Gal av å tenke på alt lille A og ungdoms A har måttet gjennomgå og hvordan livet mitt fortsatt preges av oppveksten min. Gal av å fortsatt måtte omgåes mamma. Gal av at de går fritt rundt omkring fordi jeg var for feig til å anmelde i tide! Gal av å tenke på hvor mange andre barn de har ødelagt, som kunne vært forhindret om jeg hadde vært modigere!
Gal av å vite at disse minnene vil være i meg alltid og poppe opp i tide og utide og gjøre livet mitt jævlig.
Jeg ønsker bare å være normal jeg! Å leve med en normal hjerne med normale minner. Og få fred fra traumer og diagnoser! Jeg hater å ha det sånn.
Og det knekker meg helt det med mamma. Og å gruble på hva hun visste. Bevisst eller ubevisst, det vet jeg ikke. Men jeg tror jo at jeg vet svaret…. Klarer bare ikke tenke på det eller forholde meg til det!
Jeg trenger å slå noe nå! Og rope og hyle!! Føler at jeg eksploderer av innestengt raseri og frustrasjon! Skikkelig, skikkelig RASENDE FLY FORBANNA!
Tror ikke jeg klarer å få til noen ordentlig avslutning på dette innlegget. Nå ble det bare rot og kaos og følelser! Jeg trenger å gå ut i skogen og knuse stein eller noe!
Orker ikke skrive mer! Begynner snart bare å grine igjen. Så jeg sier bare hade nå.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Vanskelig tema…. (OBS: Kan trigge!)

Nå skal jeg skrive om noe som er fryktelig vanskelig. Vanskelig fordi det ikke er noe som man “prater om høyt” og fordi det setter i gang så mange vonde følelser og tanker i meg. I tillegg er det jo både kleint og pinlig, tabubelagt og skamfullt! Men jeg trenger å skrive om det likevel. Og i sånne tilfeller som det her, så angrer jeg på at jeg har gitt denne bloggadressen til en håndfull av folk jeg stoler på. Som kjenner meg og som jeg vil møte igjen. Men jeg må bare velge å tenke at ingen av dem leser dette og ha fokus på at bloggen ble startet som MIN terapi. For min egen del og for at jeg skulle ha en plass å sortere tanker og få gjort noe med skrivekløen min. Og da må jeg også klare å skrive om alt som plager meg og opptar meg, uten å henge meg opp i at noen kanskje leser dette. Så jeg prøver, så kan heller de av “mine” som lett synes ting blir kleint, velge å ikke lese videre.

Nei, det er faktisk ikke sex jeg skal skrive om nå! Selvom jeg nok kunne skrevet en hel bok om det temaet også! Det er jo det aller verste. Men nå må jeg få ut noen tanker om tvangsvasking og tvangsbarbering. Og ja, så klart jeg prater om “der nede”! “Der nede” er et område jeg har fryktelig vanskelig å forholde meg til. Jeg skrur liksom bare av hjernen og kobler ut den kroppsdelen når jeg må nødt til å gjøre noe med den. Det er som om den er en egen del, som ikke har noe med meg å gjøre. Ihvertfall så ønsker jeg at det skal være slik!

Men så har det seg jo sånn at der må jo vaskes og stelles slik resten av kroppen må også. Og her er det tvangen kommer inn (eller her også ….heter det vel. Jeg har jo mye tvang om mye rart). Jeg føler meg i perioder SÅ skitten! Selvom jeg vasker og vasker, så blir det liksom ikke rent nok! Før kunne jeg dusje mange ganger i døgnet og ofte 3-4 ganger per natt. Jeg kunne våkne og ha en enorm trang til å dusje, samme hvor trøtt jeg var eller hvor kort tid jeg hadde sovet. Og da hjalp det ikke å prøve å la være. Da fikk jeg ihvertfall ikke sove! Men etter å ha jobbet mye med dette, så er det med nattdusjingen nå bedre. Det er kun i veldig vanskelige perioder at jeg nå dusjer om natta.
Men dette med vaskingen nedentil vil ikke gi seg. Jeg “kjenner” at det lukter stygt, jeg kan kjenne sædlukt som ikke er der og jeg har noia for å lukte urin. Den fornuftige i meg vet jo så inderlig vel at der er gullende rent der nede! At det umulig kan lukte, siden jeg nettopp har vaska meg. Og at det ihvertfall ikke lukter sæd, for jeg har jo ikke hatt sex på 5-6 år!
Men det hjelper liksom ikke. Jeg føler at det lukter likevel. Og så må det vaskes. Og vaskes og vaskes og vaskes. I perioder er det helt ekstremt! Og det sliter noe voldsomt på huden der nede.Hvis jeg er veldig dårlig psykisk og ikke er helt på plass, så enser jeg heller ikke at det gjør vondt! Jeg kjenner ikke smerten før etterpå. Da kan det sprekke opp, bli rødt/sårt/betent og begynne å blø. Det er helt fryktelig! Og fører til flash-back og minnene suser avgårde inni hodet mitt og jeg blir enda dårligere. Og så må jeg vaske enda mer! Mens tårene spruter og jeg VET at jeg absolutt burde stoppe! Og så må jeg ha på salve og kalde kluter, som igjen gir nye flash-backs og så er jeg inne i en fryktelig ond sirkel.

En annen ting er barbering. Igjen snakker jeg om “der nede”. Jeg klarer bare ikke kjønnshår! Jeg synes det er SÅ ekkelt! Det må bare bort! Jeg har jobbet mye med dette også, foreløpig uten hell. Men jeg har ihvertfall klart å skjønne hvorfor det er blitt slik. Og det er jo et slags fremskritt. Og dette trenger jeg å skrive ned. SÅ FOR SARTE SJELER, SÅ BØR DERE STOPPE Å LESE HER!

Når jeg kom i puberteten, startet overgriper (fotografen) å barbere meg der nede før filming og før han skulle ta bilder. Ikke bare var det ydmykende, men også veldig skummelt, da jeg var livredd for å bli kutta opp. Jeg husker ikke så mye av det, jeg dissosierte meg bort der fra og husker kun bruddstykker av det heldigvis. Siden barberte jeg selv, enten hjemme før jeg dro dit, eller så gjorde jeg det der hos han hvis han krevde det. Jeg husker at det bød meg i mot. Å gjøre meg “klar” for filming og å gjøre som han ville/krevde. Alt i meg strittet i mot! Men jeg visste at om jeg ikke adlød, så ventet det hard straff og jeg innbilte meg også at ved å barbere og gjøre meg yngre/mer attraktiv for dem, så skånet jeg de andre barna, de som var yngre enn meg. Da kanskje de slapp, hvis fotografen kunne bruke meg i steden for. Jeg fikk jo beskjed om det en gang, at jeg var blitt for stor. Og så måtte jeg heller da hjelpe til med å dope ned de små barna, noe jeg har skrevet om tidligere på bloggen og som har preget meg sterkt hele livet. Jeg husker jeg tenkte heller meg, enn dem! Og jeg hatet at jeg var blitt for stor, samtidig som det også var en lettelse å få slippe. Men så visste jeg jo at jeg ikke var noe verdt og at jeg var “vant til det”. Så da var det mye bedre at de tok meg, enn de uskyldige, små barna. Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og barberte bort håret.
Jeg husker en gang han ringte til meg og sa jeg måtte komme ut, da spurte han over telefonen om jeg hadde hår der nede nå. Jeg kjenner følelsen ennå! Så innmari klein den samtalen var. Det var første gang han snakket om sånt over telefonen. Vanligvis var det kun korte beskjeder om å komme ut eller trusler om hva som kunne skje hvis ikke. Men nå spurte han rett ut om håret og jeg sa ja. Da sa han at jeg ikke fikk ta bort alt, at jeg måtte la det være igjen litt. Fordi “han” ville ha ei jente med litt hår. Jeg skjønte at “han” var den personen som hadde skrevet og bestilt filmen som skulle lages. Jeg gikk i dusjen og jeg husker at jeg gråt. Og det var ikke ofte! Som regel var jeg avskrudd og avkoblet. Men denne gangen sto jeg i dusjen og bare gråt. Fortvilet over det som ventet, situasjonen, håpløsheten og det jeg var fanget i. Og fortvilet fordi jeg ikke visste hva LITT var! Hva mente han med LITT hår? Og livredd for å gjøre feil og hva konsekvensen ble da. Jeg husker ikke hvordan det endte og hva jeg gjorde, men jeg skjønte senere at LITT hår betydde en liten vifte med hår rett over sprekken, slik barn ofte har med en gang de begynner å utvikle seg. Jeg skjønte det etterhvert fordi det ble laget flere filmer og bilder til denne samme mannen.

Så skulle man da kanskje tro at jeg nå som voksen ville velge å ha masse hår der nede? Nå som jeg ikke MÅ fjerne det og nå som jeg kan velge selv. Man skulle tro at jeg for alt i verden ikke vil ligne et barn der nede og bli påminnet om hvordan jeg såg ut den gangen. At jeg nå ville velge det helt motsatte? Men så er det mer sammensatt enn som så. For jeg har også så mange vonde minner om kjønnshår! Som gjør at kjønnshår er noe av det ekleste jeg vet. Det begynte med barnevakten min, som jo var ei jente. Jeg husker ennå håret hennes der nede, kjenner følelsen rundt de små fingrene mine og hvordan håret klistret seg fast til meg fordi det var så fuktig. Og lukten av sånt vått hår. Og følelsen av våte, klissete kjønnshår mot munn, nese og hake. Og hvordan man på en måte måtte brette det unna for å “finne frem” der nede. Grøss! Alt vrenger seg i meg og jeg føler for å kaste opp av å tenke på det! Men jeg må bare få det ut.
De samme ekle minnene er det med menn, både de mannlige overgriperne og alle mine kjærester opp gjennom årene. Hår som er i veien, hår i munnen og hår som følger med i hånden når man runker noen, så blir de sinte på meg fordi det lugger. Luktene og hvordan det kleimer seg sammen når det blir fuktig eller om det kommer sæd i hårene. Helt, helt grusomt! Jeg har ikke ord for hvor jævlig det er! Jeg skjønner ikke at noen klarer å forholde seg til kjønnshår!

Og så er det det verste. Det som det tok lille A nærmere 10 år å tørre fortelle til psykologen. Det som var så innmari skambelagt og så fullt av skyldfølelse at hun/vi trodde det ville være helt umulig å fortelle til noen noen gang. Men nå forteller jeg det her. For min egen del fordi jeg må få det også ut. Se sammenhengen i alt dette for å skjønne meg selv bedre. Men også fordi det ikke er så skambelagt lenger. For det var ikke min feil! Jeg gjorde ikke noe galt og jeg var ikke den som var slem mot mamma, selvom jeg i alle år har trodd at det var jeg som gjorde noe galt mot henne.
Det skjedde på en av mammas fester hjemme hos oss. Jeg husker ikke om jeg ble vekket eller om jeg bare var våken, men plutselig befinner jeg meg i sofaen på stua og mamma ligger bevisstløs/døddrukken på stuegulvet. Hun er naken nedentil. Det er 3 menn til stede. Jeg husker ikke navnene på dem, men det er de som bruker å være der. De som har gjort slemme ting før og de som er venn med barnevaktens far og fotografen. Jeg sitter i sofaen i nattkjolen min og ser på mamma. Prøver å se om hun puster, om brystet hever seg. Og jeg er redd. Fordi jeg vet hva som kommer. Så jeg prøver å sitte helt stille og bare forsvinne i ett med sofaen. Å ikke vises. Men så sier de at jeg må smake. At hvis jeg smaker på mamma og klarer å tippe rett på hva det smaker der nede så skal jeg få slippe. Jeg husker at jeg sitter på kne mellom beina til mamma, at hun er naken nedentil og at alt liksom er “brettet ut” foran meg. Jeg er kvalm, redd og har vondt i magen. Husker ikke om jeg gråter, men jeg husker den enorme hjertebanken som dundrer i ørene mine. Jeg prøver å ikke puste og dukker ned og smaker fort. Men det er ikke bra nok. Jeg må smake ordentlig og tippe rett. Så skal jeg få legge meg og slippe unna. Jeg smaker igjen og brekker meg og brekker meg. Smaken er kjent. Det er sånt ekkelt hvitt kliss som kommer ut av guttenes tiss. Jeg svare rett og vil springe i seng. De ler høyt og synes dette er kjempegøy. Og selvfølgelig slipper jeg ikke unna. De lurte meg. Mamma er døddrukken og de kan gjøre som de vil med meg. Hva som skjedde videre blir mellom psykologen og meg, det er heller ikke viktig i dette innlegget. Det som er viktig å få frem her er det med hår. Smaken og lukten og følelsen av kjønnshår. Jeg fikser det bare ikke! Det er råekkelt! De gangene jeg har prøvd å ha hår der nede så er jeg så dårlig! Jeg klarer hverken å tørke meg eller å komme borti. Ikke å se hårene heller. Så selvom jeg får flash-backs og dårlige minner av å se kjønnet barbert også, så er det likevel enklere enn å se det med hår. Eller kjenne hår. Så jeg barberer da. Konstant. Og jeg behøver vel ikke si at det også sliter på huden? Eller at det er ekstremt smertefullt å barbere på hud som er “i stykker vasket” med ru vaskeklut fra før? I perioder er det helt ille. Jeg fatter ikke hvordan jeg klarer det, men jeg bare mÅ liksom! Jeg kan ikke velge. Fastlegen min og gynekolog har sagt at jeg må slutte å vaske så mye og så hardt. Men det er jo lettere sagt enn gjort! Og gynekologen ville gi meg tips om diverse salver! Som om ikke jeg er ekspert på salver fra før! Det siste nå er bedøvelseskremer. Det funker en stund. Så i dårlige perioder går det med en del av det. Det er svindyrt og tubene er små. Men det hjelper ihvertfall litt.
I forhold til barberingen, så har fastlegen flere ganger sagt at jeg må slutte. Men det går bare ikke. Begge deler er like ille, både med og uten hår. Men jeg får hakket mindre flash-backs av å være uten hår og jeg synes det virker renere, lettere å vaske/holde rent og lukter mindre å være uten hår. Så foreløpig må det bare være sånn.

Jeg har likevel kommet et stykke på vei synes jeg. Jeg har jobbet mye med dette og skjønner meg selv bedre. Jeg dusjer sjelden om natta lenger, jeg vasker litt mindre og jeg prøver å tenke mildere måter å gjøre ting på. Blant annet har jeg kjøpt meg en dyr lady shaver som er mye mer skånsom mot huden der nede enn en høvel. Og jeg tar på krem med en gang etterpå. Jeg klarer også stort sett å stoppe å vaske før det blir sår/blod og av og til kan jeg ta kontroll over tvangen og “stå over” en vaskerunde uten å knekke helt sammen av angst. Eller jeg kan klare å snakke fornuft med meg selv at det faktisk er umulig at det lukter noe, siden jeg ikke har vært på do siden forrige vaskerunde. Tisselukt har jo vært et stort problem det også. Jeg har ikke klart lukten av urin! Og har måttet vaske meg etter hvert dobesøk. Men dette går mye bedre nå som minnet er bearbeidet. Den angsten kommer fra et overgrep hvor jeg ble tisset på over hele meg. Og lukten og følelsen sitter i ennå. Men det går bedre og nå kan jeg til og med klare å gå på do både på butikken og på besøk uten å bli urolig og få trang til å skynde meg hjem for å dusje/vaske. Eller å alltid ha våtservietter med i veska! Og det forenkler jo livet mye!

Gynekologen har også gjentatte ganger sagt at jeg bør sove uten truse, for å lufte og for å lege sår hud. Men det har vært umulig. Jeg har aldri før klart å sove uten truse. Hverken som barn eller voksen. Da har jeg følt meg helt forsvarsløs og utsatt. Og ikke fått sovet før trusa er på igjen og dyna er surret hardt inntil kroppen. Men nå i sommer har jeg tatt tak i dette og trent meg på å klare det. Det startet med avtaler med lille A om at trusen skulle av i en halvtime før jeg/vi sovnet. Bare for å lufte litt. Så ble det til en avtale om 1 time, så at jeg lovte ta på trusa i løpet av natta ved neste dobesøk osv. Og nå har jeg faktisk klart å sove flere netter uten! Og jeg merker at huden har veldig godt av det! Fortsatt kan jeg våkne i panikk og føle noe er galt, at jeg er blottet og forsvarløs og et lett bytte. Og trusa, som ligger klar på nattbordet, kommer på i en helsikes fart! Men jeg merker at pulsen roer seg fortere nå, at panikken ikke er like sterk lenger. Det er bare å kle på seg igjen og sove videre. Og dyna som før måtte dekke hele meg, kan nå ligge bare halvveis på! Innmari godt i sommervarmen! Og et stort fremskritt!

Så jeg gjør fremskritt hele tida, og for “normale folk” høres det sikkert helt rart ut! Å bli glad for å klare la være å vaske og glad for å klare å gå på do på butikken….Å klare sove uten truse. Ganske sprøtt. Ting andre tar for gitt. Men for meg viser det meg at det nytter å kjempe. Å jobbe så hardt som jeg gjør både alene og i behandling hjelper! Det er håp. Det er ikke forgjeves! Ting blir sakte bedre og bedre. Det føles ikke alltid sånn. Men sånn som nå, nettopp når jeg får skrevet det ned og sortert litt og sett det under ett og sett sammenhengen, så ser jeg tydelig hvor mye bedre jeg er blitt. Og det hjelper meg til å ikke gi opp.

Nå ble dette et litt rart og annerledes innlegg. Og veldig utleverende og personlig! Men som sagt tidligere, dette er min blogg. Jeg må skrive om det jeg trenger å skrive om. Så får heller folk la være å lese eller slutte å følge meg. Jeg kan ikke legge bånd på meg for å skåne andre. Eller kneble meg selv slik jeg alltid har vært nødt til å tie i barndommen. Det kommer nok flere slike kleine innlegg…. Er mye med underlivet, kjønn, peniser, sex, onani, kropp og nakenhet som trenger å prates/skrives om! Jeg får samle litt mot og så tørre å ta tak i det en annen gang!

Nå er klokka blitt midt på natta, så nå skal jeg ta av meg trusa og krype til køys 😉 He he….
Fordi jeg kan det! Og fordi det ikke er farlig lenger. Og fordi det er en ganske naturlig ting å gjøre. Det er 2017 nå og jeg blir ikke voldtatt om jeg sover uten truse! Jeg må huske på at verden er trygg nå.

Sov godt dere ute! Klem til de som vil ha 🙂

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Sommeren til nå

Nå er jammen juli også snart forbi og tiden har egentlig gått veldig fort! Jeg kviet meg jo sånn for ferien, slik jeg alltid gjør, men det har egentlig gått ganske bra! Jeg har kun vært borte 1 uke på ferie i år også (selvom det knapt kan kalles ferie), så jeg har vært nesten bare hjemme. Og likevel har det gått greit.
Jeg var på sommerleir med støttesenteret i Oslo og som sagt, det kan ikke kalles ferie. Det var beinhard jobbing! Temaet for leiren var “Relasjon” og hvem er du i lag med andre, grenser, osv. Veldig spennende og veldig nyttig! Og virkelig noe jeg trenger å jobbe med! Både i forhold til mamma, familien min og venner. Jeg lærte masse! Men så klart ble ting trigget og flash backs`ene haglet. Men sånn er det jo. Det går ikke ann å jobbe med slike tema og tenke over hvorfor man har blitt som man har blitt uten å tenke på fortiden og hva som har preget og formet en. Så det var en intens og beinhard liten uke, men samtidig så hadde jeg det SÅ gøy og møtte både gamle og nye venner. Vi gjorde jo også kjekke ting inn i mellom jobbingen, vi var på stranda, malte på t-skjorter, hadde eventyrstund, ballspill, gikk tur og vi forberedte og lagde til underholdning til avslutningsfesten som vi hadde siste kvelden på leiren. Det var veldig kjekt!
I fjor på festen gjorde jeg jo noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Jeg overrekte gavene til de ansatte og sa noen ord til dem fra “scena”. I tillegg til at jeg var med på å lese opp en pakkelek vi hadde sammen med en annen deltaker. Det var stort for meg da! Å tørre! Jeg som aldri har snakket foran en forsamling før og som brukte to dager før jeg torde å prate på forrige leir! Men jeg mestret det i fjor og det førte til at jeg i løpet av året har klart å holde to taler og tenkt seriøst på at jeg kan klare å gjennomføre et foredrag også.
Men vet dere hva? På leiren i år tok det bare helt av! Jeg og romvenninna mi begynte å dikte på en sang, en sang om leiren og lederne. Så ble det til at vi fikk med 3 stykker til og så fremførte vi den sangen på festen. Og ikke nok med det! Plutselig hadde jeg igjen fått ansvar for å kjøpe inn, overrekke gaver til lederne OG si noen takkeord fra oss alle. I tillegg hadde romvenninna mi og jeg en sketsj/morosak, jeg var med på en quiz/konkurranse, OG jeg kom på ideen om en fellessang til ære for lederne, fikk med hele gjengen og hadde regien/øvingen/introduseringen til den sangen. Puh… Jeg tenkte ikke over det der og da, at jeg kanskje tok på meg for mye, det var bare så gøy å ordne og styre og øve. Det ble mye knising og moro av det. Og så hjalp det meg til å få fokuset vekk fra alt det vonde. Men rett før festen fikk jeg helt noia når det plutselig gikk opp for meg hvor mye jeg var med på og hvor mye jeg ville vises på scena den kvelden. Det virket som om det var 1000 ganger mer enn i fjor! Men jeg fullførte! Og jeg trakk meg ikke. Fikk god hjelp av ungdoms A. Hun gir jo faen og bryr seg ikke om hva folk mener. Så hun tok litt over og det var egentlig litt godt. Bortsett fra når hun inn i mellom kjeftet litt på de andre når ting klusset seg til og de ikke fulgte programmet, eller når hun hoiet, klappet og jublet litt for høyt! Men alt i alt gikk det fint. Og jeg satt igjen med en mestringsfølelse og en stolthetsfølelse som jeg kjenner på ennå. Veldig gøy! Og veldig godt!

En annen fin ting med leiren var at E.G. var der! Hun skulle egentlig ikke være med, men så fikk hun lov likevel fordi en annen av lederne ble syk. Det var så innmari godt og så innmari trygt å ha henne der. Jeg vet ikke hva det er med henne, men jeg blir bare så rolig av å se henne. Hun gjør meg trygg bare ved å være i nærheten av meg eller med å se på meg og sende et smil. Den dama har bare de varmeste smila i hele verden tror jeg! Uansett hvor opprørt og redd jeg er, eller sint eller utrygg, så kan hun komme inn i rommet, se på meg og smile og så skjer det bare noe med meg. Jeg blir umiddelbart roligere! “Guarden” senker seg og jeg føler at jeg får puste igjen. Som om verden sluttet å være farlig i det sekundet hun såg på meg. Jeg tror nok at hun har blitt en slags morsfigur for lille A. Og ungdoms A har respekt for henne (faktisk…!) og er redd for å gjøre noe galt slik at hun blir sint. Vi stoler på henne alle 3 og vet at så lenge hun er der , så vil hun ikke tillate at noe skjer oss. Det er helt merkelig, på flere måter. Merkelig fordi jeg bare har kjent henne i 1 år, og så føles det som et helt liv, merkelig fordi ungdoms A egentlig ikke stoler på noen, bortsett fra psykologen som hun har kjent i 11 år. Og merkelig fordi kroppen blir SÅ rolig, SÅ fort kun av å se henne, som om hun har en beroligende/bedøvende aura rundt seg som smitter over. Hun er bare tvers gjennom god! Jeg vet ikke noen annen måte å forklare det på. Og det er både godt og dritskummelt å tenke på! Godt fordi jeg/vi endelig tør å stole på noen og fordi det er godt å bli sett og forstått og å få omsorg. Og å tillate seg å ta i mot omsorgen og føle at vi er verdt noe. Men skummelt fordi vi er redd for å bli såra og all erfaring sier jo at ingenting godt varer. Alle drar fra en og alle svikter til slutt. Med E.G. og psykologen tror jeg faktisk ikke at de kommer til å svikte med vilje. De 2 vil aldri såre oss. Men de kan bli syke eller flytte. Og dermed bli borte. Så jeg forbereder meg på det. Og ungdoms A er flink til å prøve skyve følelsene bort og distansere seg/oss. Ikke bli for glad i og ikke bli for knytta. Fordi da blir det så vondt når det tar slutt. Ikke hvis! Men NÅR!

Så stresser jeg i tillegg da med at jeg gjorde noe dumt. I forhold til E.G. Jeg var så full i følelser og tenkte så mye over hvor stort det var for meg å stole sånn på henne at jeg bestemte meg for å skrive det ned til henne i et brev!! Det begynte med at jeg kom over en magnet med et sitat på som minte meg om henne. Så måtte jeg bare kjøpe den og gi den til henne siste dagen. Og da skrev jeg ned alt hva jeg følte om henne! Og ga det til henne! Heldigvis ba jeg henne om å ikke lese det før hun kom hjem. Jeg hadde dødd av flauhet om jeg måtte treffe henne rett etterpå eller være til stede når hun leste! Jeg står jo for alt jeg skrev og jeg mener det jo så inderlig! MEN….så kommer krisetankene! Hva om hun synes det er megateit? Klissete? Håpløst? Pinlig? Ekkelt? Hva om hun synes det ble så kleint at hun gruer seg til å treffe meg igjen? Hva om hun stresser med det og har gått og grublet på hva i all verden hun skal si når vi treffes. Og det verste, hva om hun synes dette ble FOR voldsomt, at jeg er blitt FOR knyttet til henne, slik at hun/de ser det best at jeg slutter med henne og får en ny samtalepartner på senteret? Kanskje de mener at det ikke er bra å bli så avhengig/knyttet til en enkelt ansatt. Kanskje har det brevet nå gjort at jeg mister henne? Kanskje hun ber om å få slippe møte meg mer? Fordi det ble for kleint? Psykologen er jo vant til det, at jeg skriver sånt “glad i deg kliss” og “er deg så evig takknemlig kliss”, han kjenner meg jo. Han vet at jeg av og til bare MÅ få ut og få sagt alle følelsene mine høyt. Eller skrive de ned. Men for E.G. så ble det kanskje for mye? Selvom det ikke føles sånn, så har vi jo bare kjent hverandre ett år. Og nå klarer jeg ikke tenke på annet. Det er det første jeg tenker på når jeg våkner, at dette var dumt gjort. Jeg burde holdt det for meg selv, at det var for mye. Men så tenker en del av meg at slik jeg kjenner E.G. så blir hun nok glad for å få så fine ord. Men da er ungdoms A der med en gang og forbereder oss på katastrofen i steden for. Så dette stresser jeg skikkelig med!
Vil egentlig bare at hun skal komme tilbake fra ferie slik at jeg kan få dommen og gå videre, selvom jeg jo fortsatt kan innbille meg at jeg ennå har henne der, så lenge jeg ikke vet hva hun tenker. Vanskelig dette!

Men det var jo ikke dette jeg egentlig skulle skrive om! Det skulle jo være om sommeren til nå, men så ble det mest om E.G. visst nok! Men som sagt så opptar dette tankene mine veldig.
Nå er det kun 1 uke til psykologen er tilbake. Det skal bli godt! Jeg har klart meg overraskende bra i sommer! Jeg har til og med vært utsatt for en ENORM trigger som kom plutselig og overraskende på meg (kan ikke gå inn i det nå. Det får komme siden). Vanligvis hadde jeg dissosiert på flekken og blitt ødelagt i dagesvis. Men jeg holdt meg samlet , puttet det i en skuff og lukket skuffet hardt igjen. Og der har det lagt siden. Jeg har ikke tillatt meg å tenke eller føle på det i det hele tatt! Og det har gått fint! Det har presset på og skuffen har truet med å sprette opp noen ganger, men jeg har klart å lukke den igjen. Helt utrolig! Klarte til og med å fortelle litt om det til bestevenninna mi og så bare legge det bort igjen etterpå. Vet ikke om jeg hadde vært i stand til det om det feks skjedde i fjor. Så dette er fremgang! Men nå kjenner jeg at det skal bli godt å få psykologen på plass, slippe å holde igjen skuffen og bare få det ut. Men poenget var at jeg mestret det! Jeg klarte den enorme triggeren helt selv, uten å frike ut! Og jeg holdt det på avstand i ukesvis uten å knekke. Jeg er så himla stolt over det altså! Og den følelsen er også ny! Godt å kjenne på.

Det har vært en fin sommer alt i alt. Leiren var bra og jeg har klart meg fint hjemme og dagene har gått fort. Jeg isolerer meg fortsatt og går nesten ikke ut, men jeg ser fremskritt. I går besøkte jeg ei venninne jeg har sett kun 1 gang før i år og i dag ruslet jeg litt på kjøpesenteret. Jeg er veldig obs på isolasjonen og er innstilt og fokusert på å jobbe med det og presse meg selv. Så det er jo håp. Kanskje jeg skal driste meg til å dra på stranda en dag? Det ville vært den ultimate utfordringen nå tror jeg! Men kanskje det er å gape over litt for mye på en gang? Jeg må vel først tørre å sole meg i hagen kanskje….?Små museskritt er også fremskritt. Det må jeg ha fokus på 🙂

Jeg tror jeg avslutter her jeg. Føler dette ble bare rot og at jeg skriver litt om alt og bare babler i vei. Men hovedpoenget mitt var at jeg har det ganske greit og at sommeren har gått bedre og fortere enn forventet! Vet det er noen der ute som lurer på hvordan det går, og jo, det går fint! Blir godt å få psykologen der neste uke og godt å få en avklaring på katastrofetankene ang det brevet og E.G. Men jeg klarer meg fint og jeg synes faktisk det er deilig at det er sommerferie i noen uker til ennå. Jeg mestrer å “klare meg selv” uten hjelp og jeg klarer til og med å nyte litt av dagene. Jeg stresser ikke hele tiden, men kan kjenne på en ro og velvære inni mellom også. Jeg er mer til stede enn “borte vekk” liksom. Og det er nytt. Og godt.
Jeg skriver mer senere jeg. Ha en fortsatt fin sommer der ute! Klem til dere som vil ha 🙂

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Et lite livstegn….

Ja, hva skal jeg si? Jeg har nok en gang vært borte fra bloggen så lenge at jeg har fått spørsmål om bloggen er “nedlagt”! Men nok en gang har jeg bare vært for dårlig til å klare å skrive noe som helst. Selvom jeg burde! Fordi det hjelper faktisk å skrive når man er dårlig. Men det har vært null energi her altså! Absolutt null. Og jeg har befunnet meg i det mørkeste mørke. Lenge. Alt for lenge.
Er på vei opp igjen av grøfta nå kjenner jeg. Humøret er bedre og depresjonen og de suicidale tankene har bleknet for denne gang. Så jeg tenkte at jeg skulle stikke innom og gi et lite livstegn ihvertfall. Orker ikke skrive så veldig mye om det nå egentlig. Vil ikke tenke for mye på det. For denne perioden var lang, grusom og “unormal”. Unormal i så måte at jeg ikke bruker å være så dårlig på denne tiden av året. De dårligste periodene mine er før jul og i januar og rett etter ferier. Dette pga triggere om ting jeg opplevde da og etter ferier fordi jeg da har måttet ta meg sammen og ha på “smilemaska” mi for ungene og de rundt meg alt for lenge i strekk. Da ramler jeg sammen når hverdagen kommer og alt jeg har fortrengt i ferien velter frem.
Denne perioden her har også vært unormal fordi det har ikke skjedd noe spesielt. Det er ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ramle så hardt og bli så deprimert nå. Det skjer jo hvis noe nytt dukker opp, at noen kontakter meg, jeg går på fotografen, jeg husker noe nytt fra fortiden, noen sier noe som trigger osv osv. Eller at lille A og ungdoms A presser på med minner fordi det er noe viktig de prøver å få frem som jeg må huske/se/høre/kjenne.
Men nå har det ikke vært noe sånt heller. Ingenting “spesielt” og ingenting nytt. Bare en voldsom depresjon og et enormt press med suicidale tanker døgnet rundt i ukesvis og månedsvis egentlig.
Jeg har trengt ekstra oppfølging av psykologen og han har også grublet på hvorfor jeg har vært SÅ dårlig nå, uten en spesiell “grunn” liksom. Vet ikke om vi har funnet noe svar på det, men psykologen tror det kan være en reaksjon på alt jeg har stått i i det siste. Helt fra tiden med VG intervjuet for 2 år siden til det at jeg har samarbeidet så tett med politiet i over ett år og levert inn flere anmeldelser. Alt som har vært i media i det siste, om “Dark room” og de som er tatt i min by. Angsten og uroen om hva som rulles opp, hvem er den neste de tar, har det med meg å gjøre denne gangen osv osv. Og nå er samarbeidet med politiet over, advokaten er “over” , anmeldelsene levert, søknad om erstatning levert og jeg kan legge bak meg alt dette. Det er som om lufta gikk ut av meg og jeg bare falt. SÅ dårlig som jeg har vært de siste månedene, har jeg ofte lurt på om det var verdt det. All den angsten jeg fikk etter anmeldelsene! Uroen, isolasjonen, selvforakten, depresjonen og ønske om å dø. Det var ikke verdt det. Ikke i det hele tatt. Så klart er jeg glad for at politiet nå vet om dem og at de tok det så seriøst og møtte meg så fint! Men det var likevel ikke verdt det.
I og med at det er foreldet, så skjer det jo ingenting likevel. Bortsett fra at jeg forakter meg selv enda mer over at jeg har vært feig alt for lenge og ventet for lenge slik at det ble foreldet.
Alt dette har også gjort at jeg isolerer meg. Vennene mine gir meg snart opp føler jeg. Jeg bryter avtale etter avtale. Jeg klarer ikke gå ut, jeg klarer ikke ringe og jeg orker ikke besøk. Jeg utsetter og utsetter. Finner på unnskyldninger og får “feber og influensa”. Helt håpløst. Og får dermed verdens dårligste samvittighet. Jeg handler mat et par ganger i uka. Og har vært innom kjøpesenteret noen få ganger når jeg absolutt har måttet nødt. Nå sist jeg var innom der, ble jeg stående og måpe. For der var kommet rulletrapper en plass der det ikke var rulletrapper før og åpnet flere nye butikker! Og det føltes ut som om jeg hadde vært “borte fra sivilasjonen” i flere år!

Jeg vet ikke hvorfor jeg isolerer meg og ikke klarer å omgåes folk. Mye har jo med angsten å gjøre så klart. Angsten for å gå ut, for å møte fotografen, for å kanskje bli sett på av gamle menn som en gang har sett meg i en film og jeg ikke vet om det, og angsten for politiet. Det er tryggere hjemme. Selvom jeg til tider er redd hjemme også. Redd for at det er noen i kjelleren, redd for å lufte, ha åpen verandadør, redd noen skal titte inn på meg osv osv.
Også redd for å gå tur ute og så oppleve å miste kontrollen, gjøre noe overilt og dumt. Jeg skjønner jo hvor denne angsten kommer fra. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å møte venner. Mulig jeg er redd for at de skal “se” meg, se hvordan jeg har det. Eller spørre hvordan jeg egentlig har det og ikke la meg prate meg bort…. Jeg er jo overhodet ikke god på å vise frem følelsene mine og jeg fikser absolutt ikke sympati eller omsorg fra noen. For da må jeg jo også selv ta inn at det var fælt. Og det klarer jeg ikke. Det er bare for tungt og for vanskelig.
Men jeg tror også at jeg ikke klarer å være med venner fordi jeg hater jo meg selv i disse mørke periodene. Jeg snakker meg selv ned og føler meg teit og mindreverdig. Føler jeg har ingenting smart å si. Tror jeg ikke er verdt noe og at ingen egentlig liker meg, at alle blir glad hvis jeg dør og at de spør om å treffe meg bare fordi de føler at de må.
Så det enkleste er å bare være hjemme. Og bruke den lille energien jeg har på barna. Selvom jeg også føler at de blir sterkt forsømt i slike perioder. Jeg har så lite å gi. Jeg er tom.

Ønske om å få slippe mer har vært utrolig sterkt påtrengende i denne perioden. Skremmende sterkt! Jeg kan faktisk ikke huske sist det var så intenst. Denne perioden har jeg vært redd meg selv. Ikke ofte jeg er glad for diagnosen min og det å være “tredelt”, men når det kommer til dette punktet, så er det positivt. For de 3 er ikke enige om å ville dø, så de kloke tankene vinner alltid. Det , pluss barna mine er det som redder meg. Ansvaret for dem og kjærligheten til dem og det at de må få slippe å oppleve den påkjenningen jeg hadde med å vokse opp med en suicidal mor. Det holder meg i live. Men det er grusomt når det står på! Når man hver dag 24/7 bare ønsker å slippe mer. Ikke orker å huske mer. Ikke orker å se bildene i hodet sitt, kjenne smerten der nede, kjenne luktene og smakene på tunga. Som ikke er der lenger, men som kroppen likevel husker. Jeg vet jo at det alltid vil være sånn. At jeg må huske det. Og jeg blir desperat og gal av tanken! INGEN ønsker å ha det sånn. INGEN vil se disse tinga for seg hver dag. Men jeg må. Og jeg vet at jeg ikke får fred før jeg er død. Men så må jeg være her da. For barna mine.
Og i de mørkeste periodene er det jævlig hardt å holde seg i live kun for noen andres skyld. Ha det SÅ jævlig og ikke slippe unna selvom man vil det selv. Det krever enormt mye å klore seg fast i livet og bare vente på lysere dager.

Men så kommer de da. De lysere dagene. De kommer tilbake hver eneste gang. Heldigvis! Og nå ser jeg lyset der fremme igjen. Jeg tenker ikke på å dø hver dag. Jeg ønsker meg ikke bort. Jo, bort fra minnene så klart! Men ikke bort fra livet. Jeg ønsker å være her, se ungene bli voksne, nyte sola, grille, le, reise, lese en god bok, spise is, nyte musikk og ha fine stunder med venner. Jeg er på vei tilbake! Jeg legger planer og jeg gleder meg. Jeg kjenner at jeg smiler mer fra hjertet. Ikke fra maska, men fra hele meg. Selvsagt blir man litt motløs, når man vet at det ikke varer. Det smeller alltid igjen før eller siden. Mest trolig i august om ikke noe spesielt skjer før da. For da er ferien slutt og jeg er sliten av å ta meg sammen, ikke ha alenetid og psykologen har vært borte for lenge. Men jeg må bare håpe på at 2017 kanskje blir det året da august går fint? En gang må jo det også snu. Kanskje går det superbra? Og hvis det smeller, så er det jo ikke sikkert det smeller like hardt?
Jeg må velge å ikke tenke på det, selvom jeg alltid forbereder meg på det verste. Akkurat nå skal jeg nyte at jeg klarer å ta inn positive ting og positive følelser. Jeg ser fremover og har planer og sommerfugler i magen. Jeg har fått lyst til å skrive igjen, både her og videre på foredraget mitt. Jeg gleder meg til sommer og sol og fine stunder og neste uke skal jeg møte flere venner og også godeste E.G. Det gleder jeg meg til. Hos henne kan jeg tørre å ta imot litt omsorg. Lille A trenger det nå. Det skal bli godt.

I forhold til foredraget, så har jeg gjort noe sprøtt! Når jeg klarer å ikke tenke fordømmende tanker som ” Du må ikke tro du er noe!”, ” Det er det teiteste du har gjort! Skikkelig blærete og kvalmt!” “du er ikke verdt noe” osv osv, så er det egentlig en morsom og en fin ting. Jeg bestilite, i et øyeblikk av galskap, 250 (!!) visittkort med navnet mitt på! Til jeg en dag skal holde foredrag! Hvor sprøtt er ikke det? Navn og kontaktinformasjon. Og TITTEL! Skjønneste Aud brukte en gang ordet erfaringskonsulent. At jeg burde jobbe som erfaringskonsulent! Og jeg synes det ordet var så fint! Så dypt, vakkert og det sier i grunn alt. Så jeg valgte det som tittel på visittkortet. Aurora….erfaringskonsulent! Og brukte lang tid på å designe bilde på kortet, noe som representerte meg og min vei og hva jeg ønsker å formidle til andre. Å gi dem håp. Jeg smilte når jeg bestilte. Men når de kom i posten kom fordømmelsen og selvforakten på besøk og de ble lagt bort og gjemt i en skuff.
Men nå skal de frem igjen! Nå smiler jeg når jeg tenker på dem. Så klart jeg er noe! Så klart jeg kan! Og så klart at jeg en dag skal holde foredrag og være en erfaringskonsulent. Dagen kommer den, jeg trenger bare litt tid. Men jeg er jo på vei 🙂

Posted in Uncategorized | 2 Comments