Sommeren til nå

Nå er jammen juli også snart forbi og tiden har egentlig gått veldig fort! Jeg kviet meg jo sånn for ferien, slik jeg alltid gjør, men det har egentlig gått ganske bra! Jeg har kun vært borte 1 uke på ferie i år også (selvom det knapt kan kalles ferie), så jeg har vært nesten bare hjemme. Og likevel har det gått greit.
Jeg var på sommerleir med støttesenteret i Oslo og som sagt, det kan ikke kalles ferie. Det var beinhard jobbing! Temaet for leiren var “Relasjon” og hvem er du i lag med andre, grenser, osv. Veldig spennende og veldig nyttig! Og virkelig noe jeg trenger å jobbe med! Både i forhold til mamma, familien min og venner. Jeg lærte masse! Men så klart ble ting trigget og flash backs`ene haglet. Men sånn er det jo. Det går ikke ann å jobbe med slike tema og tenke over hvorfor man har blitt som man har blitt uten å tenke på fortiden og hva som har preget og formet en. Så det var en intens og beinhard liten uke, men samtidig så hadde jeg det SÅ gøy og møtte både gamle og nye venner. Vi gjorde jo også kjekke ting inn i mellom jobbingen, vi var på stranda, malte på t-skjorter, hadde eventyrstund, ballspill, gikk tur og vi forberedte og lagde til underholdning til avslutningsfesten som vi hadde siste kvelden på leiren. Det var veldig kjekt!
I fjor på festen gjorde jeg jo noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Jeg overrekte gavene til de ansatte og sa noen ord til dem fra “scena”. I tillegg til at jeg var med på å lese opp en pakkelek vi hadde sammen med en annen deltaker. Det var stort for meg da! Å tørre! Jeg som aldri har snakket foran en forsamling før og som brukte to dager før jeg torde å prate på forrige leir! Men jeg mestret det i fjor og det førte til at jeg i løpet av året har klart å holde to taler og tenkt seriøst på at jeg kan klare å gjennomføre et foredrag også.
Men vet dere hva? På leiren i år tok det bare helt av! Jeg og romvenninna mi begynte å dikte på en sang, en sang om leiren og lederne. Så ble det til at vi fikk med 3 stykker til og så fremførte vi den sangen på festen. Og ikke nok med det! Plutselig hadde jeg igjen fått ansvar for å kjøpe inn, overrekke gaver til lederne OG si noen takkeord fra oss alle. I tillegg hadde romvenninna mi og jeg en sketsj/morosak, jeg var med på en quiz/konkurranse, OG jeg kom på ideen om en fellessang til ære for lederne, fikk med hele gjengen og hadde regien/øvingen/introduseringen til den sangen. Puh… Jeg tenkte ikke over det der og da, at jeg kanskje tok på meg for mye, det var bare så gøy å ordne og styre og øve. Det ble mye knising og moro av det. Og så hjalp det meg til å få fokuset vekk fra alt det vonde. Men rett før festen fikk jeg helt noia når det plutselig gikk opp for meg hvor mye jeg var med på og hvor mye jeg ville vises på scena den kvelden. Det virket som om det var 1000 ganger mer enn i fjor! Men jeg fullførte! Og jeg trakk meg ikke. Fikk god hjelp av ungdoms A. Hun gir jo faen og bryr seg ikke om hva folk mener. Så hun tok litt over og det var egentlig litt godt. Bortsett fra når hun inn i mellom kjeftet litt på de andre når ting klusset seg til og de ikke fulgte programmet, eller når hun hoiet, klappet og jublet litt for høyt! Men alt i alt gikk det fint. Og jeg satt igjen med en mestringsfølelse og en stolthetsfølelse som jeg kjenner på ennå. Veldig gøy! Og veldig godt!

En annen fin ting med leiren var at E.G. var der! Hun skulle egentlig ikke være med, men så fikk hun lov likevel fordi en annen av lederne ble syk. Det var så innmari godt og så innmari trygt å ha henne der. Jeg vet ikke hva det er med henne, men jeg blir bare så rolig av å se henne. Hun gjør meg trygg bare ved å være i nærheten av meg eller med å se på meg og sende et smil. Den dama har bare de varmeste smila i hele verden tror jeg! Uansett hvor opprørt og redd jeg er, eller sint eller utrygg, så kan hun komme inn i rommet, se på meg og smile og så skjer det bare noe med meg. Jeg blir umiddelbart roligere! “Guarden” senker seg og jeg føler at jeg får puste igjen. Som om verden sluttet å være farlig i det sekundet hun såg på meg. Jeg tror nok at hun har blitt en slags morsfigur for lille A. Og ungdoms A har respekt for henne (faktisk…!) og er redd for å gjøre noe galt slik at hun blir sint. Vi stoler på henne alle 3 og vet at så lenge hun er der , så vil hun ikke tillate at noe skjer oss. Det er helt merkelig, på flere måter. Merkelig fordi jeg bare har kjent henne i 1 år, og så føles det som et helt liv, merkelig fordi ungdoms A egentlig ikke stoler på noen, bortsett fra psykologen som hun har kjent i 11 år. Og merkelig fordi kroppen blir SÅ rolig, SÅ fort kun av å se henne, som om hun har en beroligende/bedøvende aura rundt seg som smitter over. Hun er bare tvers gjennom god! Jeg vet ikke noen annen måte å forklare det på. Og det er både godt og dritskummelt å tenke på! Godt fordi jeg/vi endelig tør å stole på noen og fordi det er godt å bli sett og forstått og å få omsorg. Og å tillate seg å ta i mot omsorgen og føle at vi er verdt noe. Men skummelt fordi vi er redd for å bli såra og all erfaring sier jo at ingenting godt varer. Alle drar fra en og alle svikter til slutt. Med E.G. og psykologen tror jeg faktisk ikke at de kommer til å svikte med vilje. De 2 vil aldri såre oss. Men de kan bli syke eller flytte. Og dermed bli borte. Så jeg forbereder meg på det. Og ungdoms A er flink til å prøve skyve følelsene bort og distansere seg/oss. Ikke bli for glad i og ikke bli for knytta. Fordi da blir det så vondt når det tar slutt. Ikke hvis! Men NÅR!

Så stresser jeg i tillegg da med at jeg gjorde noe dumt. I forhold til E.G. Jeg var så full i følelser og tenkte så mye over hvor stort det var for meg å stole sånn på henne at jeg bestemte meg for å skrive det ned til henne i et brev!! Det begynte med at jeg kom over en magnet med et sitat på som minte meg om henne. Så måtte jeg bare kjøpe den og gi den til henne siste dagen. Og da skrev jeg ned alt hva jeg følte om henne! Og ga det til henne! Heldigvis ba jeg henne om å ikke lese det før hun kom hjem. Jeg hadde dødd av flauhet om jeg måtte treffe henne rett etterpå eller være til stede når hun leste! Jeg står jo for alt jeg skrev og jeg mener det jo så inderlig! MEN….så kommer krisetankene! Hva om hun synes det er megateit? Klissete? Håpløst? Pinlig? Ekkelt? Hva om hun synes det ble så kleint at hun gruer seg til å treffe meg igjen? Hva om hun stresser med det og har gått og grublet på hva i all verden hun skal si når vi treffes. Og det verste, hva om hun synes dette ble FOR voldsomt, at jeg er blitt FOR knyttet til henne, slik at hun/de ser det best at jeg slutter med henne og får en ny samtalepartner på senteret? Kanskje de mener at det ikke er bra å bli så avhengig/knyttet til en enkelt ansatt. Kanskje har det brevet nå gjort at jeg mister henne? Kanskje hun ber om å få slippe møte meg mer? Fordi det ble for kleint? Psykologen er jo vant til det, at jeg skriver sånt “glad i deg kliss” og “er deg så evig takknemlig kliss”, han kjenner meg jo. Han vet at jeg av og til bare MÅ få ut og få sagt alle følelsene mine høyt. Eller skrive de ned. Men for E.G. så ble det kanskje for mye? Selvom det ikke føles sånn, så har vi jo bare kjent hverandre ett år. Og nå klarer jeg ikke tenke på annet. Det er det første jeg tenker på når jeg våkner, at dette var dumt gjort. Jeg burde holdt det for meg selv, at det var for mye. Men så tenker en del av meg at slik jeg kjenner E.G. så blir hun nok glad for å få så fine ord. Men da er ungdoms A der med en gang og forbereder oss på katastrofen i steden for. Så dette stresser jeg skikkelig med!
Vil egentlig bare at hun skal komme tilbake fra ferie slik at jeg kan få dommen og gå videre, selvom jeg jo fortsatt kan innbille meg at jeg ennå har henne der, så lenge jeg ikke vet hva hun tenker. Vanskelig dette!

Men det var jo ikke dette jeg egentlig skulle skrive om! Det skulle jo være om sommeren til nå, men så ble det mest om E.G. visst nok! Men som sagt så opptar dette tankene mine veldig.
Nå er det kun 1 uke til psykologen er tilbake. Det skal bli godt! Jeg har klart meg overraskende bra i sommer! Jeg har til og med vært utsatt for en ENORM trigger som kom plutselig og overraskende på meg (kan ikke gå inn i det nå. Det får komme siden). Vanligvis hadde jeg dissosiert på flekken og blitt ødelagt i dagesvis. Men jeg holdt meg samlet , puttet det i en skuff og lukket skuffet hardt igjen. Og der har det lagt siden. Jeg har ikke tillatt meg å tenke eller føle på det i det hele tatt! Og det har gått fint! Det har presset på og skuffen har truet med å sprette opp noen ganger, men jeg har klart å lukke den igjen. Helt utrolig! Klarte til og med å fortelle litt om det til bestevenninna mi og så bare legge det bort igjen etterpå. Vet ikke om jeg hadde vært i stand til det om det feks skjedde i fjor. Så dette er fremgang! Men nå kjenner jeg at det skal bli godt å få psykologen på plass, slippe å holde igjen skuffen og bare få det ut. Men poenget var at jeg mestret det! Jeg klarte den enorme triggeren helt selv, uten å frike ut! Og jeg holdt det på avstand i ukesvis uten å knekke. Jeg er så himla stolt over det altså! Og den følelsen er også ny! Godt å kjenne på.

Det har vært en fin sommer alt i alt. Leiren var bra og jeg har klart meg fint hjemme og dagene har gått fort. Jeg isolerer meg fortsatt og går nesten ikke ut, men jeg ser fremskritt. I går besøkte jeg ei venninne jeg har sett kun 1 gang før i år og i dag ruslet jeg litt på kjøpesenteret. Jeg er veldig obs på isolasjonen og er innstilt og fokusert på å jobbe med det og presse meg selv. Så det er jo håp. Kanskje jeg skal driste meg til å dra på stranda en dag? Det ville vært den ultimate utfordringen nå tror jeg! Men kanskje det er å gape over litt for mye på en gang? Jeg må vel først tørre å sole meg i hagen kanskje….?Små museskritt er også fremskritt. Det må jeg ha fokus på 🙂

Jeg tror jeg avslutter her jeg. Føler dette ble bare rot og at jeg skriver litt om alt og bare babler i vei. Men hovedpoenget mitt var at jeg har det ganske greit og at sommeren har gått bedre og fortere enn forventet! Vet det er noen der ute som lurer på hvordan det går, og jo, det går fint! Blir godt å få psykologen der neste uke og godt å få en avklaring på katastrofetankene ang det brevet og E.G. Men jeg klarer meg fint og jeg synes faktisk det er deilig at det er sommerferie i noen uker til ennå. Jeg mestrer å “klare meg selv” uten hjelp og jeg klarer til og med å nyte litt av dagene. Jeg stresser ikke hele tiden, men kan kjenne på en ro og velvære inni mellom også. Jeg er mer til stede enn “borte vekk” liksom. Og det er nytt. Og godt.
Jeg skriver mer senere jeg. Ha en fortsatt fin sommer der ute! Klem til dere som vil ha 🙂

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Et lite livstegn….

Ja, hva skal jeg si? Jeg har nok en gang vært borte fra bloggen så lenge at jeg har fått spørsmål om bloggen er “nedlagt”! Men nok en gang har jeg bare vært for dårlig til å klare å skrive noe som helst. Selvom jeg burde! Fordi det hjelper faktisk å skrive når man er dårlig. Men det har vært null energi her altså! Absolutt null. Og jeg har befunnet meg i det mørkeste mørke. Lenge. Alt for lenge.
Er på vei opp igjen av grøfta nå kjenner jeg. Humøret er bedre og depresjonen og de suicidale tankene har bleknet for denne gang. Så jeg tenkte at jeg skulle stikke innom og gi et lite livstegn ihvertfall. Orker ikke skrive så veldig mye om det nå egentlig. Vil ikke tenke for mye på det. For denne perioden var lang, grusom og “unormal”. Unormal i så måte at jeg ikke bruker å være så dårlig på denne tiden av året. De dårligste periodene mine er før jul og i januar og rett etter ferier. Dette pga triggere om ting jeg opplevde da og etter ferier fordi jeg da har måttet ta meg sammen og ha på “smilemaska” mi for ungene og de rundt meg alt for lenge i strekk. Da ramler jeg sammen når hverdagen kommer og alt jeg har fortrengt i ferien velter frem.
Denne perioden her har også vært unormal fordi det har ikke skjedd noe spesielt. Det er ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ramle så hardt og bli så deprimert nå. Det skjer jo hvis noe nytt dukker opp, at noen kontakter meg, jeg går på fotografen, jeg husker noe nytt fra fortiden, noen sier noe som trigger osv osv. Eller at lille A og ungdoms A presser på med minner fordi det er noe viktig de prøver å få frem som jeg må huske/se/høre/kjenne.
Men nå har det ikke vært noe sånt heller. Ingenting “spesielt” og ingenting nytt. Bare en voldsom depresjon og et enormt press med suicidale tanker døgnet rundt i ukesvis og månedsvis egentlig.
Jeg har trengt ekstra oppfølging av psykologen og han har også grublet på hvorfor jeg har vært SÅ dårlig nå, uten en spesiell “grunn” liksom. Vet ikke om vi har funnet noe svar på det, men psykologen tror det kan være en reaksjon på alt jeg har stått i i det siste. Helt fra tiden med VG intervjuet for 2 år siden til det at jeg har samarbeidet så tett med politiet i over ett år og levert inn flere anmeldelser. Alt som har vært i media i det siste, om “Dark room” og de som er tatt i min by. Angsten og uroen om hva som rulles opp, hvem er den neste de tar, har det med meg å gjøre denne gangen osv osv. Og nå er samarbeidet med politiet over, advokaten er “over” , anmeldelsene levert, søknad om erstatning levert og jeg kan legge bak meg alt dette. Det er som om lufta gikk ut av meg og jeg bare falt. SÅ dårlig som jeg har vært de siste månedene, har jeg ofte lurt på om det var verdt det. All den angsten jeg fikk etter anmeldelsene! Uroen, isolasjonen, selvforakten, depresjonen og ønske om å dø. Det var ikke verdt det. Ikke i det hele tatt. Så klart er jeg glad for at politiet nå vet om dem og at de tok det så seriøst og møtte meg så fint! Men det var likevel ikke verdt det.
I og med at det er foreldet, så skjer det jo ingenting likevel. Bortsett fra at jeg forakter meg selv enda mer over at jeg har vært feig alt for lenge og ventet for lenge slik at det ble foreldet.
Alt dette har også gjort at jeg isolerer meg. Vennene mine gir meg snart opp føler jeg. Jeg bryter avtale etter avtale. Jeg klarer ikke gå ut, jeg klarer ikke ringe og jeg orker ikke besøk. Jeg utsetter og utsetter. Finner på unnskyldninger og får “feber og influensa”. Helt håpløst. Og får dermed verdens dårligste samvittighet. Jeg handler mat et par ganger i uka. Og har vært innom kjøpesenteret noen få ganger når jeg absolutt har måttet nødt. Nå sist jeg var innom der, ble jeg stående og måpe. For der var kommet rulletrapper en plass der det ikke var rulletrapper før og åpnet flere nye butikker! Og det føltes ut som om jeg hadde vært “borte fra sivilasjonen” i flere år!

Jeg vet ikke hvorfor jeg isolerer meg og ikke klarer å omgåes folk. Mye har jo med angsten å gjøre så klart. Angsten for å gå ut, for å møte fotografen, for å kanskje bli sett på av gamle menn som en gang har sett meg i en film og jeg ikke vet om det, og angsten for politiet. Det er tryggere hjemme. Selvom jeg til tider er redd hjemme også. Redd for at det er noen i kjelleren, redd for å lufte, ha åpen verandadør, redd noen skal titte inn på meg osv osv.
Også redd for å gå tur ute og så oppleve å miste kontrollen, gjøre noe overilt og dumt. Jeg skjønner jo hvor denne angsten kommer fra. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å møte venner. Mulig jeg er redd for at de skal “se” meg, se hvordan jeg har det. Eller spørre hvordan jeg egentlig har det og ikke la meg prate meg bort…. Jeg er jo overhodet ikke god på å vise frem følelsene mine og jeg fikser absolutt ikke sympati eller omsorg fra noen. For da må jeg jo også selv ta inn at det var fælt. Og det klarer jeg ikke. Det er bare for tungt og for vanskelig.
Men jeg tror også at jeg ikke klarer å være med venner fordi jeg hater jo meg selv i disse mørke periodene. Jeg snakker meg selv ned og føler meg teit og mindreverdig. Føler jeg har ingenting smart å si. Tror jeg ikke er verdt noe og at ingen egentlig liker meg, at alle blir glad hvis jeg dør og at de spør om å treffe meg bare fordi de føler at de må.
Så det enkleste er å bare være hjemme. Og bruke den lille energien jeg har på barna. Selvom jeg også føler at de blir sterkt forsømt i slike perioder. Jeg har så lite å gi. Jeg er tom.

Ønske om å få slippe mer har vært utrolig sterkt påtrengende i denne perioden. Skremmende sterkt! Jeg kan faktisk ikke huske sist det var så intenst. Denne perioden har jeg vært redd meg selv. Ikke ofte jeg er glad for diagnosen min og det å være “tredelt”, men når det kommer til dette punktet, så er det positivt. For de 3 er ikke enige om å ville dø, så de kloke tankene vinner alltid. Det , pluss barna mine er det som redder meg. Ansvaret for dem og kjærligheten til dem og det at de må få slippe å oppleve den påkjenningen jeg hadde med å vokse opp med en suicidal mor. Det holder meg i live. Men det er grusomt når det står på! Når man hver dag 24/7 bare ønsker å slippe mer. Ikke orker å huske mer. Ikke orker å se bildene i hodet sitt, kjenne smerten der nede, kjenne luktene og smakene på tunga. Som ikke er der lenger, men som kroppen likevel husker. Jeg vet jo at det alltid vil være sånn. At jeg må huske det. Og jeg blir desperat og gal av tanken! INGEN ønsker å ha det sånn. INGEN vil se disse tinga for seg hver dag. Men jeg må. Og jeg vet at jeg ikke får fred før jeg er død. Men så må jeg være her da. For barna mine.
Og i de mørkeste periodene er det jævlig hardt å holde seg i live kun for noen andres skyld. Ha det SÅ jævlig og ikke slippe unna selvom man vil det selv. Det krever enormt mye å klore seg fast i livet og bare vente på lysere dager.

Men så kommer de da. De lysere dagene. De kommer tilbake hver eneste gang. Heldigvis! Og nå ser jeg lyset der fremme igjen. Jeg tenker ikke på å dø hver dag. Jeg ønsker meg ikke bort. Jo, bort fra minnene så klart! Men ikke bort fra livet. Jeg ønsker å være her, se ungene bli voksne, nyte sola, grille, le, reise, lese en god bok, spise is, nyte musikk og ha fine stunder med venner. Jeg er på vei tilbake! Jeg legger planer og jeg gleder meg. Jeg kjenner at jeg smiler mer fra hjertet. Ikke fra maska, men fra hele meg. Selvsagt blir man litt motløs, når man vet at det ikke varer. Det smeller alltid igjen før eller siden. Mest trolig i august om ikke noe spesielt skjer før da. For da er ferien slutt og jeg er sliten av å ta meg sammen, ikke ha alenetid og psykologen har vært borte for lenge. Men jeg må bare håpe på at 2017 kanskje blir det året da august går fint? En gang må jo det også snu. Kanskje går det superbra? Og hvis det smeller, så er det jo ikke sikkert det smeller like hardt?
Jeg må velge å ikke tenke på det, selvom jeg alltid forbereder meg på det verste. Akkurat nå skal jeg nyte at jeg klarer å ta inn positive ting og positive følelser. Jeg ser fremover og har planer og sommerfugler i magen. Jeg har fått lyst til å skrive igjen, både her og videre på foredraget mitt. Jeg gleder meg til sommer og sol og fine stunder og neste uke skal jeg møte flere venner og også godeste E.G. Det gleder jeg meg til. Hos henne kan jeg tørre å ta imot litt omsorg. Lille A trenger det nå. Det skal bli godt.

I forhold til foredraget, så har jeg gjort noe sprøtt! Når jeg klarer å ikke tenke fordømmende tanker som ” Du må ikke tro du er noe!”, ” Det er det teiteste du har gjort! Skikkelig blærete og kvalmt!” “du er ikke verdt noe” osv osv, så er det egentlig en morsom og en fin ting. Jeg bestilite, i et øyeblikk av galskap, 250 (!!) visittkort med navnet mitt på! Til jeg en dag skal holde foredrag! Hvor sprøtt er ikke det? Navn og kontaktinformasjon. Og TITTEL! Skjønneste Aud brukte en gang ordet erfaringskonsulent. At jeg burde jobbe som erfaringskonsulent! Og jeg synes det ordet var så fint! Så dypt, vakkert og det sier i grunn alt. Så jeg valgte det som tittel på visittkortet. Aurora….erfaringskonsulent! Og brukte lang tid på å designe bilde på kortet, noe som representerte meg og min vei og hva jeg ønsker å formidle til andre. Å gi dem håp. Jeg smilte når jeg bestilte. Men når de kom i posten kom fordømmelsen og selvforakten på besøk og de ble lagt bort og gjemt i en skuff.
Men nå skal de frem igjen! Nå smiler jeg når jeg tenker på dem. Så klart jeg er noe! Så klart jeg kan! Og så klart at jeg en dag skal holde foredrag og være en erfaringskonsulent. Dagen kommer den, jeg trenger bare litt tid. Men jeg er jo på vei 🙂

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Etter ferien….

De siste ukene mine har jammen vært en berg og dalbane av opplevelser og følelser! Jeg tror jeg har vært innom absolutt alle følelser en kropp kan romme i løpet av relativt kort tid. Jeg har opplevd å føle meg dønn rolig, i en lykkeboble og i komplett harmoni med meg selv, til å gå gjennom de verste angstanfallene i midt liv, ha de grusomste mareritt og flash-backs, selvfordømmelse, tanker om at det ikke finnes håp og tunge, påtrengende tanker om selvmord. Det er som om jeg har vært innom ulike verdener i ulike kropper liksom. Vanskelig å forklare.

Vi har jo vært på ferie. Og på ferie har jeg det egentlig alltid veldig bra. Det er så godt å komme seg bort herfra! Vekk fra byen min, familie og venner som krever og forventer, press fra alle kanter og det aller viktigste: Vekk fra dem! Vekk fra R og B som truer på alle kanter, vekk fra minnene og flash-backsene som denne byen gir meg non-stop. Jeg føler at når jeg drar på ferie, så legger jeg igjen en stor del av angsten og redselen hjemme. Og det er så utrolig godt!
Det finnes jo triggere og ting jeg er redd for på ferie også, men alt blir dempet liksom og ikke fullt så intenst. Jeg får litt fri.
Det som var annerledes på denne ferien var at vi dro sammen med mamma og flere andre fra storfamilien. Det var mildt sagt krevende. Jeg blir jo sliten i “vanlige” ferier også, av å aldri ha alenetid og det å måtte ha på seg “smilemaska” hele tiden uten pause. Og enda verre er det når mamma er med. Hun er så utrolig skjør og hun tåler det ikke hvis jeg ikke alltid smiler og er blid i stemma. Jeg må formelig stråle som en sol hele tiden. Ellers blir hun så tung og stemningen så innmari trykket. I tillegg trenger hun hjelp til absolutt alt og er fryktelig utrygg og avhengig av meg. En annen side ved det er jo ungdoms A. Hun tåler jo ikke mamma og ønsker ikke å ha noe mer med henne å gjøre. Det gjør det jo bare enda mer komplisert. Der skal jeg sitte og feks spille kort med mamma, se henne inn i øynene, passe på å smile og ha blid nok stemme, virkelig “kose oss”, mens jeg hører UA sin stemme rase inni meg : “Jævla fittekjerring!” “Kan du ikke bare dø?”, “Hvor var du alle gangene jeg ble voldtatt?” ” Hvor var du alle gangene LA gråt og var redd?” ” Hvor mye visste du?” “Hvorfor ga du faen?” “Du fortjener ikke å kalle deg mamma”, ” Jeg hater deg!” osv osv.
Det er IKKE lett å fortsette å smile og spille kort, når UA holder på sånn. Mildt sagt…! Og så må jeg samtidig inni hodet mitt, kverulere med UA, roe ned og prøve dempe henne og ikke la henne ta overhånd. Samtidig som jeg på utsiden må virke “normal”, følge med i kortspillet og for all del smile og være blid i stemma. Det er fullstendig utmattende! Helt grusomt.

Heldigvis var mamma hos andre slektninger noen dager midt i ferien og da fikk jeg slappet av. Da hadde jeg disse øyeblikkene jeg beskrev innledningsvis. Lykkeboble og fullstendig harmoni. Når jeg lå på ei solseng på ei hvit strand på ei øde øy på andre siden av jorda! Ungene og mannen min låg ved siden av. Ungene strålte og hadde fått hver sin drikke servert i en halv kokosnøtt med paraply og sugerør.
Det var for varmt til å orke lese eller løse kryssord. Det eneste man kunne gjøre var å ligge der og studere himmelen og havet. En situasjon som vanligvis gjør meg stresset. Jeg MÅ kunne avlede tankene med div sysler, enten husarbeid eller aktiviteter. Det å bare måtte være tilstede i sine egne tanker, følelser og minner er dritskummelt. Det takler jeg vanligvis ikke. Men her på denne stranda hadde jeg ikke mye valg. Jeg måtte fint være der til båten plukket oss opp igjen. Og det var BARE deilig! Inni hodet mitt var det tomt for svarte tanker og minner. Det var bare ro og nytelse. Jeg virkelig 100% nøt å bare ligge der. Jeg kunne lagt der i ett år tror jeg. Jeg følte meg så glad og så tilfreds. Og veldig trygg. Ingen kunne finne meg der. Der kunne jeg bare VÆRE. En utrolig god følelse!

Dessverre kunne jeg ikke bli i den bobla særlig lenge. Men jeg hadde flere sånne små, korte lykke-øyeblikk i løpet av ferien, selv når mamma var tilbake. De kom så klart når jeg var alene, når jeg fikk litt tid for meg selv. Og jeg koset meg med ungene mine, selvom jeg også telte dagene til de skulle på skolen igjen, slik at jeg fikk “puste” og slippe maska. Alt i alt var ferien god den, til tross for maske og mamma. Og når det var tid for hjemreise så var det med blandede følelser. En del ville bli der for alltid, slippe å reise hjem til angst og alle farer som lurer her hjemme, men da var jeg samtidig “stuck” med mamma og en del ville hjem for å få hverdag og alenetid igjen og for å kunne få ut innestengt gørr og frustrasjon med psykologen.

Hjemme smalt det slik det alltid gjør etter en ferie. Jeg går alltid rett ned og blir liggende. Fullstendig utladet og all angst overmanner meg helt når jeg kommer hjem og hverdagen er tilbake. Jeg hører andre folk sier at de er uthvilte og har fått ny energi etter en ferie, men jeg er aldri mer sliten enn det jeg er etter en ferie! Jeg tror det er fordi jeg bruker så ufattelig mye energi på å holde maska og på å fortrenge vonde ting. Slik at jeg kan fungere tilsynelatende “normalt” overfor andre. Det må jo være det som er grunnen til utmattelsen etterpå. Jeg mer eller mindre låg i en uke etter jeg kom hjem, men da var det bare å skrape sammen litt energi og ta fatt på hverdagen igjen. For da var det tid for nytt avhør og anmeldelse. Heldigvis ble psykologen med meg! (Skal skrive mer om anmeldelsene i et eget innlegg senere.)

Nå har vi altså vært hjemme fra ferie i flere uker, men fortsatt har jeg ikke klart å komme meg. Jeg sovner hele tiden og føler meg så utrolig energiløs! Jo, jeg har vært hos psykologen og 2 ganger hos S i politiet. Og på fysioterapi. Men det er det jeg har klart. Og jeg slokner som et lys etterpå og blir liggende i timesvis. Jeg prøver å legge planer, avtaler med venninner og tantebarn, men jeg avlyser og utsetter. Jeg klarer det bare ikke. Jeg er helt tom. Jeg føler jeg har ingenting å gi. At jeg er for sliten til å orke å prate med folk, for sliten til å prøve finne orda og holde en samtale. Og i alle fall for sliten til å leke med tantegulla og måtte smile og le! Og så får jeg dårlig samvittighet og føler meg som verdens dårligste venninne og tante som ikke klarer å stille opp. Det er vondt. Og jeg har jo også så lyst til å skrive hver eneste dag, men jeg har ikke energi til å sette meg ned og gjøre det. Selv dette innlegget her har jeg brukt dagesvis på! Jeg som egentlig skriver så fort til vanlig…. Har begynt på flere andre innlegg også, men ikke hatt ork til å fullføre dem. Veldig ulikt meg, men det sier noe om hvor sliten jeg er. Selv det å handle middag virker uoverkommelig. Jeg merker at jeg isolerer meg også. Jeg er ikke bare sliten. Det er også angsten som gjør at jeg ikke klarer å gå ut. Jeg er redd for å møte kjente og å måtte stoppe og prate. Redd for å ikke ha noe fornuftig å si, redd for å virke rar, redd for å ikke se bra nok ut og redd for hva folk tenker på meg. I tillegg til den angsten jeg alltid har om at noen skal se på meg og ha sett meg i en film eller vært med i filmen selv, uten at jeg vet det eller kjenner dem igjen. At de skal stå der og glise inni seg og vite hvor de har meg fra, mens jeg aner ingenting. Kanskje smiler jeg til dem også, uten å vite? Jeg hater slike tanker som dette. Jeg hater at det finnes folk der ute som har sett meg i slike filmer. Og jeg hater at jeg ikke vet hvem som forgrep seg på meg i filmene og at jeg mest trolig ikke ville kjent dem igjen i dag. Med mindre jeg hører stemma. Det er jeg også redd for, at mannen foran meg i kassakøen plutselig prater og at stemmen hans er kjent. Det friker meg helt ut!
Jeg sliter også med å handle fordi jeg er redd for å se dem (R og B) og for 5 dager siden gikk jeg faktisk på R på matbutikken. Noe som førte til panikkangstanfall, krampegråt og dissosiering. Helt jævlig! Nå er det tredje matbutikk i mitt nærmiljø jeg møter han på, så nå tenker jeg mye, følger klokka og prøver å handle mat når jeg vet han er på jobb og på ingen av de 3 butikkene jeg har møtt han på før. Vanskelig og vondt at han fortsatt skal styre livet mitt på denne måten, men jeg har bare ikke krefter til å være tøffere akkurat nå.

Etter ferien nå så har i tillegg til angsten, også selvskadingen tatt seg opp. Det har ikke vært så ille på lenge. Jeg har jo klart å gå opp i 1 år uten å kutte, men nå har det vært opp til flere ganger i uken. Ikke bare kutting, men ulike vonde måter å selvskade på. Heldigvis ikke så dypt, det holder å rispe. Bare det svir lenge og gjør vondt. Det er det som er viktig. Og har en funksjon. Jeg kutta før avhøret og til og med midt i avhøret, i pausen. Og jeg kutta før det andre møtet med S som jeg hadde denne uken og ved flere andre anledninger når ting har vært for vondt. Jeg har ikke hatt sjanse til å stoppe det eller holde igjen. Trangen har vært så utrolig sterk. Og jeg er tilbake til det med at det faktisk funker. Det har en misjon. Det hjelper. Og det er et stort tilbakeskritt, for jeg var jo kommet dit at jeg følte det ikke hjalp noe mer å selvskade, så jeg like godt kunne la være. Men nå er vi altså tilbake til start virker det som. Frustrerende og leit!

Det har vært mange svarte og tunge tanker disse ukene. Tanker om å ikke ville mer, ikke orke mer. Om hva som er vitsen. Om jeg virkelig skal ha det sånn resten av livet, om alle dager skal være slik. At jeg bare burde anmelde R og B og så bare forlate denne verden etterpå. Jeg har alltid sagt at jeg ikke tør å være her etterpå, hvis jeg anmelder R. Så da har jeg inni mellom tenkt at kanskje det er verdt det? Kanskje det er verdt å dø for? Kanskje det er det siste jeg skal gjøre her i verden? Gjøre det rette. Det jeg burde gjort for så veldig lenge siden! Få fortalt hva han har gjort (selvom jeg jo allerede har fortalt politiet det), og anmeldt han slik at han vet jeg har sagt fra. Slik at han vet at jeg ikke finner meg i å tie om det lenger, slik at han vet at jeg IKKE synes det var “greit” det som skjedde og slik at han vet at jeg legger skylda for alt som skjedde på han! Og slik at alle får vite hva han har gjort og hva han er.
Men så kommer de andre tankene og spiller inn. Tankene på barna og at jeg ikke klarer å forlate dem, at de trenger meg og jeg trenger dem. At jeg vil være her og se dem trygt gjennom livet, se hva livet har på lager for dem. Glede meg over deres lykke og deres hverdag. Og være der for dem når de møter motgang. Og det er ikke rett at mine barn skal oppleve at mammaen velger å dø fra dem, da får jo R også skadet dem på et vis. Da blir virkningen av R sine overgrep også dratt videre til neste generasjon. Da får han skadet dem også. Og det tillater jeg ikke. Og så vil jo jævelen glede seg over at jeg er borte, at han knakk meg. Det ønsker jeg jo heller ikke. Og de siste dagene har håpet kommet snikende på besøk igjen og tatt litt over. Jeg merker at jeg smiler mer, synger mer og tenker mer fremover. Jeg kjenner sommerfugler i magen over ting som kommer, alt som skal skje fremover. Jeg har jo ønsker om å holde foredrag. Og nå har jeg faktisk fått en konkret forespørsel om det. Eller egentlig tror jeg det er en hel fagdag! Så det er stort! Psykologen min blir også med og jeg tror det kan bli utrolig bra for de som hører på å få det formidlet både fra fagfolk og fra “pasient”. Jeg kjenner jeg gleder meg og gruer meg samtidig. Jeg får angst, men samtidig så VIL jeg dette så inderlig! Og jeg vet jeg skal klare det! Og det kribler i magen ved tanken. Og jeg gleder meg til etterpå, til å kjenne mestringsfølelsen og kanskje stolthet også, over at jeg turde! Og så er det bokplanen. Det kribler i fingrene! Og turer som kommer fremover som jeg gleder meg til. Jeg kjenner håpet som sagt tar bolig i meg igjen nå. Og spenning over hva som venter der fremme. Hva månedene fremover vil bringe. Kjenner faktisk at jeg sitter og smiler for meg selv når jeg skriver dette! Så jeg tror jeg er på vei opp av grøfta nå og ut av depresjonen og tomheten som jeg har vært i i ukesvis. Nå skal jeg skynde meg å poste dette innlegget! Så har jeg ihvertfall fått til noe! Fullført noe av det jeg har hatt planer om å få til. Og så må det bare gå fremover fra her 🙂

Posted in Uncategorized | 2 Comments

“Mamma, du tåler jo alt du!”

Nå er jeg så lei at jeg bare vil hyle høyt! Jeg er så dønn utslitt og så inderlig lei av absolutt alt! Jeg er lei av ansvar, forpliktelser, flash backs, tunge tanker, mareritt, kvalme, smerter, uro, angst, redsel, selvforakt og følelsen av å ikke strekke til. Jeg vil bare stikke her i fra. Jeg drømmer om et annet liv, alene i feks Oslo. BARE være meg! Uten maske og uten at noen krever noe av meg. Slippe å ta meg sammen, og slippe å stille opp for alle rundt meg når jeg egentlig ikke har noe som helst å gi! Jeg er helt tom! Faktisk er jeg langt på minussiden! Batteriet er flatt! Dødt! Men likevel fortsetter jeg å gå og gå. Smile og smile. Hjelpe og trøste. Ordne og fikse. Fordi jeg MÅ, fordi det er forventet og fordi det er min jobb og mitt kall her i livet. Fordi jeg har unger og fordi jeg elsker dem hundre millioner ganger høyere enn meg selv, så skraper jeg sammen uante krefter for å ta meg av dem, selvom jeg kryper rundt i gjørme og holder på å bli slukt selv. Jeg vil bare at de skal ha det bra. Og jeg hater når de ikke har det, og jeg føler meg dønn mislykket som mor, fordi de begge to sliter så innmari med sine ting.

Jeg prøver å fikse og reparere, støtte, trøste og bygge dem opp. Men så ramler de gang på gang. Jeg hater at det finnes mobbing, og at de begge to ble utsatt for det. Jeg hater at en jævel begikk overgrep mot min datter! Jeg har gjort alt for at de skulle få en “perfekt” barndom og for at de skulle få alt jeg selv ikke hadde! Jeg har gjort det til min livsoppgave og eneste prioritering i alle deres år, å skåne dem og prøve å gjøre livene deres fantastiske, innholdsrike og trygge. Så kommer det noen jævler utenfra og ødelegger barna mine! Ødelegger og knuser alt jeg har prøvd å bygge opp. Og den jeg hater mest er meg selv! Mer enn mobberne og voldtektsmann, så hater jeg altså mest meg selv. Fordi jeg svikta, fordi jeg ikke fulgte godt nok med, fordi jeg ikke fikk stoppa galskapen, fordi jeg ikke stolte på magefølelsen min, for alt jeg ikke såg, for at jeg ikke var forsiktig nok og ikke passet bra nok på! Jeg svikta som mor. Jeg burde gjort dem sterkere, bygget de opp til å tåle mer, ikke bli så knekt av mobbingen, tørre å stå opp for seg selv. En eller annen plass på veien så har jeg feilet. Noe gikk galt på veien et sted. Kanskje har de vært for overbeskyttet? Kanskje har jeg i min iver etter å gjøre barndommen “perfekt” , malt verden litt for rosenrød? Slik at fallhøyden ble alt for stor? Jeg burde gjort dem mer robuste til å tåle motgang, for jeg VET jo at livet suger! Livet er rått , brutalt og grusomt. Livet ER motgang på motgang. Og å aldri stole på at ting kan gå bra. Jeg vet det jo. Så hvorfor har jeg prøvd å lage verden annerledes i deres øyne?

Jeg er så innmari sliten av å gå og vente på at de skal dø fra meg. Katastrofetanker som jeg har hatt fra de låg i magen min. At jeg ikke skal få beholde dem. Fordi jeg fortjener ikke noe godt. Og bra ting varer aldri! Jeg får alltid en ny smell, når jeg først tør å tro på at livet er bra. Jeg har erfart det hele livet. Når man tror ting er over og at livet er på vei til å bli bra, ja da skjer det igjen. Noe nytt grusomt noe. Og ofte enda verre og vondere enn det forrige. Det er som om jeg er forbannet av noe. “Noe” som vil at jeg skal lide og bare ha det vondt. Så jeg har lært meg at det er mye enklere å forvente at fæle ting skal skje, så er man i hvert fall forberedt når det skjer. Så blir ikke skuffelsen så stor. Da er det enklere å takle. Når barna var små så var begravelsen deres planlagt i minste detalj, jeg forberedte meg hver dag på at denne dagen var den siste jeg fikk sammen med dem. Jeg gikk gjennom alle måter de kunne skade seg og dø på. Slik at det ikke skulle komme som et sjokk. Jeg sa “hade” inni meg hver kveld når de la seg, jeg sto opp “hundre” ganger hver natt for å sjekke om de pustet. Og tillot meg selv knapt å sove, for da var det min feil hvis de døde, fordi jeg ikke passet godt nok på. Likevel lot jeg dem klatre i trær, sykle i gata, bli med venner hjem, bade i sjøen, kjøre go kart og gjøre det alle andre barn fikk gjøre. Jeg har hele tiden vært bevisst på at min angst er min, den skal ikke overføres til dem. Jeg skal ikke prege dem negativt på noen som helst måte. Så jeg har smilt, klappet, heiet og rost dem når de har kommet seg øverst i tretoppen eller svømt helt ut til badeplattformen. Mens inni meg har det vært full panikk og katastrofetanker! Men det har vært mitt. Ikke deres.
Slik er det nå også. Når de er lei seg og livet ikke smiler. Når minnene fra mobbing og voldtekt presser på, ja da kommer de til meg for trøst. De kan rase ut, være fortvilet og si det de tenker på. Begge har vært ærlige på at de ofte har tenkt på å gi opp, at livet er for tøft. Og de sier det til meg, fordi de vet at de kan si alt de tenker på. Fordi jeg tåler det. “Mamma du tåler jo alt du”, sier de ofte til meg. De vet de ikke trenger å skåne meg, slik jeg trengte å skåne min mamma når jeg vokste opp. Det var helt umulig å betro henne noe som helst! Hun tålte ingenting! Et negativt ord eller en negativ tanke, og hun raste ned og ble liggende i kjelleren til jeg fikk løftet henne opp igjen. Så hjemme hos oss, så smilte jeg alltid. Alt var bra til enhver tid. Hvis jeg var lei meg eller sa noe, ble mamma suicidal og ville dø. Og da var det min feil at hun døde. Så derfor var jeg “verdens enkleste og gladeste” unge som aldri ga mamma problemer. Og aldri sladret om noe som helst som var leit. For hun tålte det ikke. Jeg derimot, har bestemt meg for å tåle ALT fra mine! Vært helt tydelig på at jeg tåler å stå i alt de har å komme med. Jeg knekker ikke. Jeg vil lytte og hjelpe dem og finne en løsning. Og det vet de og det bruker de. Heldigvis!

Problemet er bare at jeg egentlig ikke tåler alt. Ikke inni meg! Inni meg tenker jeg bare at jeg ikke makter en runde til. Jeg klarer ikke løfte dem opp igjen en gang til. Jeg har ikke noe mer å gi. Jeg er så tom! Og mest av alt så er jeg så sliten av å forberede meg på at dem skal dø! Hele tiden! Hver eneste kveld tenker jeg på og lurer på om det er i natt de vil dø fra meg, om det er i morgen tidlig jeg vil finne dem død. Fordi jeg svikta. Fordi jeg ikke var bra nok eller flink nok.
Og når de har gode perioder og ler og er glade, så går jeg bare og lurer på når det vil smelle igjen. Eller funderer på om det er et skalkeskjul, for å dekke over at de snart vil dø fra meg. Eller at ting går FOR bra, slik at forbannelsen eller en eller annen ond kraft rundt meg tenker at nå har jeg hatt det bra lenge nok, nå fortjener jeg mer motgang, så da styrer de feks en bil mot ungene mine slik at de omkommer. Men jeg later jo som ingenting, de må leve sitt liv, de må få krysse gata og gå ut i verden på egen hånd. Jeg kan ikke hemme dem. Min angst er min! Ikke deres!

Av og til blir jeg så frustrert av å vente på disse katastrofene at jeg helst bare vil skynde meg å dø selv, slik at jeg slipper å vente mer. Slik at jeg slipper å forberede meg på det verste hele tiden. Slik at jeg bare blir ferdig med det. Det hadde vært så deilig å slippe! Både denne angsten og også all annen dritt i livet mitt. MEN så er det kallet mitt da! Min livsoppgave og alt jeg har lagt min ære i. At barna mine skal ha et best mulig liv som jeg kan gi dem. At de skal få det jeg ikke hadde! At de skal ha en mor som er sterk og som tåler alt! Som de tror tåler alt i hvert fall. JEG skal ikke påføre dem noe vondt. JEG skal ikke påføre dem traumer eller tristhet. Så da må jeg jo bare bli her. Jeg vet hvordan det er å vokse opp med en suicidal mor. Og for en angst det er å leve med! Mine barn skal slippe å høre at jeg ikke tåler, at jeg ikke orker mer, at jeg ønsker å få slippe. De skal slippe å være redd for meg, de skal slippe bekymring og det å føle at de ikke er flink nok, snill nok eller bra nok til at mamma orker å leve. De skal slippe å føle at de ikke er verdifulle nok for meg til at jeg orker å holde meg i dette livet. Aldri i verden om jeg vil utsette dem for dette! De skal få fortsette å tro at jeg er verdens sterkeste. Den som tåler alt og den som bærer dem på strake, sterke og trygge armer. Så får jeg bare holde angsten inne, helt for meg selv, og fortsette å smile og å trygge. Slik jeg alltid har gjort. Og selvom jeg er så sliten at det føles som om jeg aldri klarer å stå opp mer, så vet jeg jo at barna mine er verdt det. De er verdt alt i verden. Så lenge jeg puster, så vil jeg klare å bære dem, trygge dem og elske dem. Jeg skal ikke svikte dem. Aldri! Jeg skulle bare ønske at ting var annerledes. Og at jeg faktisk er så sterk som de tror at jeg er….

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Knust glass….

Januar er endelig over! Og den har egentlig vært bedre enn januar har brukt å være. Jeg pleier alltid å være svært dårlig i januar, pga at jeg bruker så ufattelig mye krefter på å komme meg gjennom jula og alt det den fører med seg av dårlige minner og følelser rundt det med familie og samhold. Og selvfølgelig blir det ekstra med flash-backs i høytider og ferier der de rundt meg inntar mer alkohol enn vanlig. Men nå er det februar og jeg skimter såvidt våren! Det er deilig! Og det skjedde faktisk bra ting i januar også! Den gikk fortere og var ikke fullt så tung som før. Jeg ser at jeg er sterkere og at jeg takler ting enda litt bedre enn i fjor. Det gir meg håp om at all jobbingen min gir resultater. Det er ikke bortkasta å kjempe! Det har vært riktig å ikke gi opp alle de gangene jeg har villet det, fordi jeg ikke følte livet kunne bli noe bedre. Jeg ser tydeligere enn noen gang hvor langt jeg har kommet, selvom jeg er smertelig klar over at jeg fortsatt har en lang vei å gå.

Januar førte også med seg en anmeldelse for min del. Et stort skritt å ta! Vet ikke om jeg egentlig var klar for det, men det ble i hvert fall slik. Det viser seg at en som voldtok meg på en fest når jeg var 16 år, i dag jobber som advokat på et kjent advokatkontor i Oslo og at han har skiftet etternavn. I fjor fikk jeg også vite at han har MANGE dommer på seg fra før, bl.a. voldtekter og vold og at han har sittet inne flere ganger. Han har også blitt vurdert av en rettspsykiater og psykiateren konkluderte med dette:

“Rettspsykiatere vurderer ham som en person med «en psykisk abnormtilstand med uttalt personlighetsforstyrrelse. Han frembyr defekter i følelseslivet, viljeslivet og driftslivet». Atferdsforstyrrelsen har vart med uforandret styrke inn i voksen alder. Personligheten er preget av manglende balanse mellom de ulike personlighetstrekk. Han har overdreven varhet overfor ydmykelser og avvisning. Føler seg hjelpeløs, ydmyket og fornedret og er overdrevent nærtagende. Dette fører til en aggressiv og insisterende holdning overfor omgivelsene. Manglende forståelse for andres rettigheter. Konklusjon: Mangelfullt utviklede sjelsevner.” (sitat fra VG 10/11-2006)

Denne fyren er direkte farlig. Jeg vet at han i tillegg til meg, voldtok en skolevenninne av meg samme året. Litt senere forgrep han seg på ei venninne av meg i Oslo. Året etter jeg sluttet på den skolen gikk det rykter om at han også da voldtok ei eller to jenter fra det årskullet og at han hadde for “vane” å “ta” 1-2 stk hvert skoleår. Og med det rullebladet og den diagnosen, så fatter jeg ikke hvordan han her kan få lov til å jobbe som advokat! Han tok til og med utdannelsen sin mens han satt inne i fengselet. Jeg skjønner det bare ikke. Ja, ja, kort fortalt, så anmeldte jeg han nå. Det føles dritskummelt, men helt rett! Jeg burde gjort det for lenge siden. Det er foreldet og vil bli henlagt, men jeg har ihvertfall gjort det. Fått sagt i fra at dette var overhodet ikke greit! Det føles godt!

Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det var bare en positiv ting som skjedde i januar. Og som har gitt meg tanker om at jeg kanskje skal tørre å anmelde de andre overgriperne også. (Bortsett fra fotografen, det vil føre med seg for mange konsekvenser for meg og familien min.)
Dette innlegget skulle handle om knust glass. Mer presist, knuste melkeglass/drikkeglass.

Jeg merker at jeg har kommet til et stadie nå der ting er litt annerledes. De siste 11 årene i terapi har jeg hatt mest fokus på HVA de gjorde med meg, smerten, torturen og type overgrep, hvor mange de var, hvor vi var, om mamma, hva hun sa og gjorde og ikke gjorde, osv. Hva det har gjort MED meg har jeg ikke klart å åpne så veldig opp for ennå. Det har liksom vært enklere (litt i hvert fall) å fortelle uten å huske hva jeg tenkte og følte der og da. Jeg har vært veldig klar over de fysiske smertene, de har satt seg i kroppen og det har vært umulig å jobbe gjennom minnene uten at jeg har vridd meg i smerte og fått kramper. Smerteminnene sitter lagret i hver celle i kroppen og det er helt grusomt når det står på. Smertestillende fungerer jo heller ikke mot slike psykiske “huskesmerter”. Men hva det har gjort med meg, hvordan de ulike episodene har skadet psyken min, hva jeg følte i de ulike situasjonene, hva jeg tenkte på der jeg lå, ja det har vært godt gjemt! Jeg tror jeg har vært for redd til å huske det eller tenke særlig over det. Fordi jeg synes det er så vanskelig å måtte FØLE på det. Det blir så trist å ta inn over seg og så innmari vondt.

Men nå har jeg liksom bare kommet dit av meg selv. Flash-backs, minner og drømmer handler nå mer om følelser og tanker enn om de fysiske overgrepene. De har havnet litt i skyggen og tristheten og fortvilelsen har kommet mer frem. Det er som om kroppen og hjernen/hukommelsen jobber seg gjennom alle minnene på nytt, bare at nå handler det mer om tankene rundt overgrepene. For eksempel så kommer jeg stadig tilbake til det diskotekminnet mitt. En film der kulissene var laget til å forestille et diskotek og jeg ble straffet av to vakter der for å liksom ha sneket meg inn på diskoteket. Her skjedde det svært grove og smertefulle overgrep og det har vært tema i terapien jevnlig i årevis. Og jeg har snakket meg ”gjennom” dette minnet mange ganger før. Da har jeg kun hatt fokus på hva som skjedde og hva de gjorde og hvor vondt det var. Og jeg har ikke kjent annet enn smerte og redsel forbundet med dette. Men nå kommer alle følelsene! Hodet mitt tvinger meg fortsatt tilbake til dette diskotekminnet, men hva de gjorde og smerten har havnet i skyggen. Det er ikke det viktigste lenger. Nå kommer jeg hele tiden tilbake til hva jeg tenkte når det skjedde, hva jeg følte. Håpløshet, fortvilelse, ensomhet, selvforakt, overveldende tristhet og mørke. Jeg husker SÅ innmari godt hvor jeg landet på gulvet når de var ferdig med meg og de slapp taket i meg. Hvor møblene sto i forhold til meg, hvordan underlaget var, hvordan underlaget føltes mot huden, kulden, hvordan armer og bein låg akkurat slik de slapp meg. Som en tom potetsekk. Den tomme følelsen av å ikke være noe verdt. Hva jeg tenkte. At nå klarer jeg bare ikke mer. Det er ikke vits i mer. Jeg blir aldri fri. Jeg orker ikke mer. Dette livet er ikke verdt å leve osv osv. Ensomheten i å vite at man kun var til for å brukes og at ingen brydde seg. Det er helt for jævlig å kjenne på de følelsene nå. Og å vite hvor liten jeg var da. Og så alene i verden. Det er vondt!

Men det er kanskje på tide å ta det inn over seg. Som E.G. sa i telefonen i går, dette er bra, nå kommer mer helheten. Det er ikke bare at lille A og ungdoms A har vært flinke og fortelle hva de gjorde med henne. Men nå tør også den voksne å ta inn hvor ufattelig trist og urettferdig dette var! Hvor vondt det er! Og hvor jævlig det har vært å vokse opp i dette helvete. Og hvor ensomme lille A og ungdoms A var oppi alt dette. At ingen reddet dem og alt de tenkte om seg selv og verden rundt. Det er på tide å tørre å føle på det! Jeg har ikke turt før, i frykt av å bli slukt av alt det vonde og å drukne i tårer og ikke komme meg opp igjen. Men nå er tiden inne. Jeg kan ikke velge selv lenger. Følelsene presser seg frem og forlanger å bli husket på. Så tiden er kanskje moden nå, til å sørge. Sørge over hvordan det var og hvordan det føltes å bli så svikta av alle, sørge over barndommen og ungdomstiden som ble stjålet i fra meg. Sørge over tapt voksenliv også og alt som har blitt skadet i meg og tatt fra meg. Hvordan livet kunne vært uten overgrep og omsorgssvikt!

Jeg har ikke klart det før og ungdoms A har strittet i mot hun også! Fordi vi ikke skal ”sutre” som hun kaller det! Ikke dvele ved triste ting og si høyt at det var ufortjent og jævlig det som skjedde. Vi skal ikke tro at vi er verdt noe, at vi ikke fortjente det osv. For i det vi ”klager/sutrer” høyt og sier at det var trist at dette skjedde oss, så må vi også da tenke over det og kjenne på det. Og da kommer tårene og sorgen. Og det har ikke ungdoms A vært villig til å kjenne på. Det har vært mye enklere for henne å bagatellisere og tenke at hun fortjente det og at det ikke ”var så gale” det som skjedde. For å måtte føle ville gjort det mye tristere og mye vondere oppi alt det andre med å bare skulle klare å overleve dag for dag.
Men nå er tida her. Jeg klarer ikke stenge det inne lenger. Følelsene presser seg frem både når jeg er våken og når jeg sover. Jeg som ”aldri” griner, går med klump i halsen 24/7 og tårene sitter løst, selv om jeg ikke helt klarer å la de renne fritt ennå. Det har vært et par episoder med krampegråt på badegulvet, men da trår ungdoms A til og stopper det igjen med destruktive tanker. Så hun er tydeligvis ikke helt klar for den store sorgen ennå, så vi får ta det sakte og steg for steg. Slik at det ikke blir for overveldende. Men jeg kan helt klart si høyt at det som skjedde var fullstendig ufortjent og helt for jævlig trist! Og det fortjener å sørges over.
Bare det er et stort skritt! Det er jammen ikke lenge siden skammen og skyldfølelsen tok all plass og jeg trodde jeg fortjente å oppleve alt jeg har opplevd. Men jeg ser jo nå at det kun var et forsvar og en måte å takle det på. For å slippe å føle.

Jeg husker også nå mer av mine reaksjoner og tanker opp gjennom oppveksten. Jeg husker svært godt hvordan det føltes å vente og å lytte! Å ligge og lytte og lure på når han/dem ville komme. Klumpen i magen, fortvilelsen og det å bare ønske seg langt bort, samtidig som man vet at man ikke slipper unna. Hvordan det føltes å åpne skapdøra om morgenen for finne rene klær og så se tørkerullen som sto gjemt der. Og så vite at den må stå der for man vet aldri når man får brukt for den. Hvordan det føles å skulle låse opp døra hjemme og gå inn i stillheten, uten å vite om det er denne dagen jeg skal finne mamma død eller om hun lever ennå. Eller å gå inn i gangen og se telefonen og ikke vite når den vil starte å ringe, med beskjed fra fotografen om å komme. Følelsen i magen på bussen til fotografen, stålsette seg for det som kommer. Følelsen etterpå om å være en bruksgjenstand, et stykke kjøtt, noe som kun er til for å brukes, at man ikke er verdt mer enn en lort under skoen og ønske om å få dø. Og så fortvilelsen over å være så feig at man ikke tør å dø heller. Hvordan det føles å være uten håp og tro man skal ha det sånn resten av livet, og hvor svart fremtiden virker. Smilet man klistrer på for de rundt seg og hvor anstrengende det er å være blid i stemmen. At ingen må vite, ingen må se. Å skulle motta kjærlighet, omsorg og klemmer fra morfar, mens alt inni en skriker at man ikke er verdt det, man er skitten, ei hore og om morfar bare hadde visst det, så hadde han sluppet henne tvert og gått og vasket kinnet sitt rent igjen. Og ikke ville sett på henne igjen. Hvordan det føles å ha ansvar for mamma, å holde henne i live, bygge henne opp med gode ord og ros hun ikke fortjener. Ellers dør hun og hvem er det sin feil da?
Og for ikke å snakke om hvor mye man kan hate seg selv for å være feig. For feig til å tørre bryte inn og redde de som er mindre enn seg.
ALLE disse følelsene fyller hele meg for tiden og det er ganske overveldende! Jeg ser mer hele bildet nå. Ikke bare smerten og overgrepene. Men hele pakken. Hvor vondt det gjorde på alle plan.

Jeg ser også alle signal jeg sendte ut, hvordan jeg på min måte prøvde å si ifra. Og det er her melkeglassene kommer inn. Jeg har nevnt de før til psykologen, men aldri tenkt noe mer over det. Nå ser jeg det klarere. Fra jeg var ganske liten 3-4 år og frem til ca 5 års alder så knuste jeg glass når jeg skulle drikke. Det vil si når andre GA meg drikke. Det har vært en sånn ting som familien min opp gjennom årene har ertet meg litt med, at jeg alltid tok en bit av glassa når jeg skulle drikke. Jeg husker det godt! Men som sagt ikke tenkt så mye over det. Men når mamma kom med et glass og satt mot munnen min, så bet jeg over glasskanten så hardt at det knuste og så låste jeg kjevene slik. Det førte jo så klart til mye styr og mye kjefting. Minnene om mamma som kjefter sitter i kroppen og jeg føler det som om stemmen hennes er langt borte, mens jeg er fjern og innetullet i tåke langt borte. Det kjennes ut sånn som det gjør nå, når psykologen prøver å snakke meg tilbake når jeg dissosierer i timene hans. Så det er veldig mulig at jeg også dissosierte på et så tidlig stadie i livet. Det føles i hvert fall sånn.
Det med glassene pågikk en god stund. Jeg husker flere ganger der jeg ble nektet å drikke til maten, fordi jeg bare knuste glassene. Og hvor tørst jeg var! Eller at mamma var sint og sa at jeg kun fikk drikke av babykopp i plast fordi jeg var så umulig. Helt tydelig står det også for meg når min tante skulle gifte seg og mamma ga meg klar beskjed om at jeg ikke fikk være med i noe bryllup hvis jeg ikke lovte at jeg ikke skulle bite i stykker noen glass! Da var jeg blitt 5 år. Som sagt har dette vært en sånn ”morohistorie” å dra frem i min familie, om den ungen som ”spiste opp glassene”.
Nå tenker jeg bare at det er utrolig trist! Det var jo en måte å si ifra på! De burde i hvert fall ha stusset på det! Det er da langt ifra normalt å bite til glasset knuses når noen prøver å gi deg drikke? Og så bli helt fjern….. Stakkars lille A. At ingen så signala! Som voksen i dag så hadde i hvert fall jeg (og det håper jeg alle voksne med vettet i behold hadde!) reagert på dette og tenkt på om dette barnet hadde noen traumer i forbindelse med munn og svelg. Det er helt horribelt at ingen spurte!
I tillegg så tisset jeg meg ut i perioder, hadde dødsangst (noe som også står i journalen min fra barnelegen), i ettertid har jeg fått høre at når jeg var 7 år reagerte flere rundt meg på at jeg fikk en veldig seksualisert oppførsel, i alle halvårsrapporter fra barneskolen står det at det er et problem at jeg ”drømmer meg bort” i timene og ikke er kontaktbar (dissosiasjon….). Jeg ser at folk burde reagert. Ikke minst naboer som vet at mamma drakk, at hun hadde fyllefester når jeg var hjemme. At den lille jenta stadig satt på dørmatta ute og ikke turte å gå inn i leiligheten. Hvor var alle? Den eneste ene som prøvde å redde meg litt i hvert fall var morfar. Min engel! Han tok meg med på turer så snart han kunne og når mamma drakk for mye, så insisterte han på at jeg skulle overnatte hos dem. Han prøvde, men jeg tror ikke han ante hvor ille det egentlig var. Men bare at noen så og noen gjorde litt, hjelper masse. Jeg var ikke verdiløs for alle. Noen brydde seg. Det er nok det som reddet meg. Troen på morfar og troen på at noen folk faktisk bare er gode.

Minnene om de knuste glassene har blitt en vekker for meg. Og det er en liten trøst i å vite at lille A faktisk prøvde å si ifra! Hun viste reaksjoner og hun utagerte. Og jeg er sikker på at hun hadde vært modig nok til å fortelle hemmeligheten hvis bare noen hadde tatt seg bryet med å spørre! Da kunne mye vært unngått. Men slik ble det jo ikke. Ingen spurte. Men i dag vil jeg prøve å holde fokuset på det positive, at lille A var modig. Hun gjorde det hun kunne der og da. Så skal jeg som voksen bruke tida fremover til å sørge. For det fortjener vi faktisk alle 3. Vårt liv er verdt tårene og verdt smerten ved å sørge. For det var ikke rett det som skjedde. Det var ikke fortjent! Og det var ikke vår feil. Det burde ikke skjedd og det er faktisk ille at så mye ble ødelagt og stjålet fra oss. Det skal jeg bruke tid på nå, også skal jeg prøve å ignorere ungdoms A som kaller det sutring og patetisk klaging over ”bagateller”. Det er ingen bagatell. Det var ille og vi har lov å være sinte og triste! Vårt liv er så mye mer verdt! Vi er verdt noe! Vi hadde faktisk fortjent bedre!

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Nytt år !

Ja, så er vi er i gang med et nytt år og jula er pakket bort og er forbi. Og jeg overlevde denne gangen også. Det gikk faktisk bedre enn fryktet og faktisk bedre enn noen gang før! Så klart var det ikke helt enkelt. Jula handler om familie og samhold og det har jeg jo ikke. Jeg ser ikke på min familie som noe nært, godt eller trygt. I hele mitt liv har jula vært tung å komme gjennom. Det har vært mye alkohol, krangling, skuespill fra alle om å late som om vi har det så fint sammen som familie, falske smil, falsk takknemlighet, falske klemmer og en trykket stemning. Jula førte også med seg ferietid, hvor mamma hadde mulighet til å holde flere fester og nye overgrep ble begått. Og gamleonkel, som hver eneste julaften begikk overgrep mot meg mellom middagen og kakene, når de andre voksne var opptatt med å vaske opp. Så jula har vært grusom alltid. Først når mine barn ble store nok til å kunne være med på juletradisjoner og forberedelser ble det gøy å lage til jul! Det å se gleden og spenningen i øynene deres snudde det til noe bra også for meg. Adventstiden er blitt kjekk og spennende! Men det stopper likevel ikke alle “juleflash-backs” som fyker gjennom hodet mitt hver eneste dag, nesten døgnet rundt i ukesvis før jul. Og tristheten over hvordan det var, alt jeg ikke har og alt jeg har mistet. Sinne over alt de gjorde og alt familien min ikke såg! Og oppå dette så var dette min første jul uten morfar. Han som var den eneste gode.

Jeg hadde kviet meg fælt! Men så gikk det egentlig bra! Det var mindre flash-backs enn før og jeg var roligere inni meg og mer tilstede. Jeg klarte å slappe mer av og stort sett bare være den voksne meg. Jeg tror det var fordi vi feiret julaften hjemme hos oss og vi hadde kun en gjest. Alle andre år så har vi jo vært hele den “gale” storfamilien samlet. I tillegg har jeg jo kommet lenger i terapien og fått litt mer kontroll på både meg selv, ungdoms A og lille A, og minnene er også mer bearbeidet. Og så tok sorgen over morfar mye plass. Tankene og minnene dreide seg mye om han, så der var ikke plass til så mye annet negativt tror jeg. Det var tungt uten han, men jeg taklet det på voksenvis. I romjula kjente jeg at jeg var helt utslitt, jeg hadde brukt opp all energi på å prøve å ha ei fin jul. Så da ble det et par dager i senga. Og jeg gledet meg til hverdag igjen, få barna på skolen, mannen på jobb og psykologen tilbake. Vi hadde laget avtaler med venner i romjula, men jeg maktet ikke. I tillegg ble min mann syk, så det var greit å skylde på han. Hver eneste ferie er det slik at jeg blir så utslitt av å holde meg samlet for barna og bare smile og finne på gøye ting, at jeg ramler sammen etterhvert og blir “syk”. Og gleder meg til egentid og hverdag og å slippe å bære smile-maska 24/7. Så jeg gledet meg til 3. januar og skoletid igjen for barna!

Men natta før hverdagen kom ble jeg plutselig utrolig dårlig! Minnene om alt fra A til Å kom susende på en gang, angsten satt som ei klo i brystet, jeg svettet, skalv og trodde egentlig jeg skulle dø. Jeg kastet opp og dissosierte på badegulvet. Når jeg klarte å tenke hele, voksne tanker innimellom, så lurte jeg på hva i all verden som foregikk! Hvor kom dette fra? Et angsthelvete uten sidestykke rett ut av det blå? Nå som hverdagen kom og jeg skulle få litt fri fra maska igjen? Jeg skjønte det ikke. Ikke var det noe nytt som trigget og ikke hadde jeg hatt spesielt mye mareritt, ikke hadde jeg sett R på lenge og ikke hadde jeg hatt noe spesielt vanskelig med mamma eller annen familie akkurat da. Så jeg fikk ikke tak i hva det var, jeg bare prøvde å komme meg gjennom natta og tenkte at heldigvis hadde jeg telefontime med E.G. neste dag og time med psykologen dagen etter det.

Natta gikk seint og jeg var helt ferdig utpå morgenkvisten. Ville bare sove videre når jeg først hadde fått sovnet. Men slepte meg opp av senga og inn på badet. Skvettet kaldt vann i ansiktet og prøvde å få hjernen til å tenke klart. Hva var det jeg skulle i dag? Jo, psykologen! Eller var det E.G. i dag? Når var det fysio? Var det også i dag? Og var det fredag jeg skulle på møte med skolen? Tankene begynte å spinne igjen og det føltes som om jeg skulle besvime. Jeg tviholdt i vasken, angsten rev tak og jeg kastet opp igjen. Da gikk det opp for meg at det at det var hverdag igjen, var det som gjorde meg så dårlig! Det jeg hadde sett frem til ble plutselig skummelt! Det hadde vært deilig å ha ferie! Vekke fra alle avtaler! Og jeg ønsket at ferien kunne vare lenger og at hverdagen ble borte igjen. Jeg fikk fullstendig panikk av å tenke på at nå var det på`n igjen med behandlinger, terapi, advokat, politi, tannleger og møter her og der. Det ble overveldende! Og dette var helt nytt! Før har feriene vært ulidelig lange og jeg har lengtet etter aleinetid og at psykologen skulle være tilbake på jobb. Tryggheten min. Han som klarer å samle meg og stable meg på bena igjen hver gang jeg rakner. Men i år ble det for første gang motsatt. Hverdagen ble farlig.
Jeg tror at jeg har drevet meg selv litt for hardt det siste året. Først var det jo samarbeidet med VG som krevde utrolig mye av meg og senvirkningene etter det ble store, både positive og negative. Så var det jo det med politiet og alle møtene med dem. Og advokaten og innhenting av journaler og ting å lese gjennom. Alle tankene om skal-skal ikke, de destruktive tankene og handlingene som
fulgte etter det. Alt jeg måtte gå inn i igjen for å få skrevet ned det advokaten ønsket til voldsofferkontoret. Så var det fysioterapi en dag i uka, psykomotorisk fysio en dag, psykolog en dag, tannlegepsykologen en dag i uka og de siste 11 ukene også gruppeterapi en dag i uka. I tillegg til masse møter med skole og bup i forhold til ene barnet mitt som har spesielle behov.

Oppå alt dette så gikk jeg jo (eller går jeg jo) med skuldrene oppunder ørene i redsel for NÅR de får vite at jeg har sladret. Hva skjer da? Er det i dag det smeller? Kommer politiet i dag? Kommer R i dag? hvem kommer først? Er det i dag jeg skal dø? Hvordan gjør han det? Pistol? Kniv? Kanskje overkjører de andre politifolka S. og sier at hun ikke får bestemme. Så fengsler de meg likevel?
Den andre politimannen O. som jeg var så dum å få tillit til, viste seg jo å ikke kunne stoles på. Han brydde seg ikke likevel. Han ga meg vissheten tilbake på at jeg ikke er verdt noe som helst for politiet. Jeg er et null som ikke fortjener tid eller forståelse fra dem. Han bryr seg ikke, politiet bryr seg ikke. Akkurat slik R sa. De er slemme og de vil ikke hjelpe deg sa han. Og i forhold til O. så stemte det jo. Han sa han skulle hjelpe, men så glemte han meg like fort. Jeg er ikke viktig. Kanskje fordi saken er foreldet så han får ikke straffa meg og tatt meg uansett? Kanskje jeg bare er verdt noe for han hvis han får tatt meg for noe? Jeg vet ikke. Kjenner at ungdoms A og krisetankene kommer sigende nå. Må prøve å ha fokus på at S er snill. Hun er til å stole på (tror jeg….) og hun vil meg bare vel. Jeg er nesten helt sikker på at hun ville prøve å stoppe dem fra å fengsle meg og at hun da vil tale min sak og prøve å hjelpe meg.
Huff, nå skulle dette være om jula egentlig og så fosser det på med destruktive og negative angstanker om politiet! Ikke bra. Jeg avslutter politipraten nå før ungdoms A tar helt over!

Hvor var jeg? Jo, jula og full timeplan og hverdag. Det har vært alt for mye å forholde seg til i året som gikk. I tillegg til dødsfall og sorg. Og angsten for å få mail eller tlf og hva som evnt ville stå der ang etterforskning, anmeldelse, møter osv. Og om de finner noe på dem snart. Og så var det media! Mye triggere i media i forbindelse med prosjekt “Dark room” fra Bergen og om han som ble tatt her i byen vår (han jeg er 99% sikker på at er “djevelen” fra filmen). Men selvom det er vondt og triggende å lese/se så mye i media, så er jeg jo også glad for at det settes fokus på overgrep. Ingenting er bedre! Det har bare vært litt for mye for meg alt i alt i det siste. Så jeg tror jeg hadde godt av en juleferie uten en eneste avtale og uten mailer og telefoner. Derfor ble hverdagen så skummel når alt kom fossende og timeplanen fylte seg opp igjen. Men det gikk seg jo til. Jeg er roligere nå. Det har gått 2 uker alt og jeg føler jeg har kontroll på avtalene igjen. Jeg synes fortsatt det er mye. Men jeg har nå bare 3 faste avtaler i uka, mot 5 i fjor. Så det hjelper på. Og så var det et minne som plaget meg og ga meg masse mareritt og flash backs. Nå har lille A fått bearbeidet det med psykologen og hun er også blitt roligere igjen. Så jeg tror det vil gå bedre etterhvert nå. Litt engstelig for uken som kommer fordi politidama S skal ringe meg. Hun sa hun ville ringe i uke 1 eller 2, men jeg hørte ikke noe da. Så da må jeg psyke meg opp og regne med at hun ringer meg neste uke. Spent på hva hun vil si og hva som skjer videre nå. Men det skal gå bra! Jeg må bare tenke på at jeg har klart meg til nå, så jeg klarer litt til. Politiangsten MÅ vel snart bli bedre med så mye eksponering? Det blir uansett ikke S. som evnt kommer til å fengsle meg. Jeg tror henne når hun sier at hun ikke mener jeg har noe skyld.

I forhold til det minnet som lille A har styret med disse ukene, så må jeg skrive mer om det senere. Det virker som om lille A (og ungdoms A) har tatt et steg videre på et vis. Mens det før har vært viktig å vise i minner, drømmer og flash-backs hva de gjorde mot meg, altså selve handlingen, blod og smerter, så er det nå mer fokus på hva det gjorde med meg. Hvordan det har påvirket meg, hvordan jeg lå/satt/sto, detaljer i rommet rundt meg, setninger, ord, hva de truet med, lukter, smaker, lyder, stemninger. Og ikke minst hva jeg følte og hva jeg tenkte! Det er ikke det fysiske og smerten som er i fokus lenger virker det som. Det er mer det psykiske i det, tristheten, avmakten, fortvilelsen, desperasjonen, redselen og håpløsheten jeg følte og fortsatt føler på. Og ensomheten som lille A følte. Og det å ikke føle seg verdt noe som helst. Men det skal jeg prøve å forklare mer om senere. Nå er jeg faktisk trøtt og skal prøve å få sovet litt. Jeg har ikke sovnet en eneste natt før tidligst klokken 04 siden 1. januar. Så jeg kjenner at kroppen er sliten. Vurderer å begynne på igjen med tablettene mine, men vet det bare fører til et annet type kaos i forhold til at lille A er redd tabletter og vi alle 3 hater flash-backsene vi får av følelsen av å være dopet. Så derfor prøver jeg å la være, selvom psykologen mener at jeg virkelig bør begynne med dem igjen fordi kroppen min trenger hvile og søvn. Så vi får se.
Ha ei god natt der ute! Dere får sende meg gode tanker for uken som kommer! Kjenner den polititelefonen jeg vet kommer gjør meg litt engstelig. Og nå kom jeg plutselig på at mandag er første gang hos ny tannlege! Hun jeg har fått tildelt etter å ha vært utredet i høst hos tannlegepsykologen! Hyl! Nå ble jeg redd! Jeg får prøve å tenke på at hun er den eneste i min by som er spesialutdannet til å jobbe med overgrepsutsatte som har tannlegeskrekk. Og at jeg har lov å si stopp når som helst (hvis jeg klarer det ). Pokkers møkkaliv altså. Nå ble det litt mye igjen.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Skrivetørke og gamle journaler

Sitter her i natta og skal prøve å skrive litt. Ikke til bloggen, men til advokaten og politiet. Jeg har holdt på hele helga nå, uten å få til mer enn 1 side! Jeg synes at det er så vanskelig! Jeg har fått en helt umenneskelig oppgave av advokaten. Hun har bedt meg om å skrive så detaljert jeg klarer fra alle overgrepa, om hver overgriper, når det startet, når det sluttet, detaljene i overgrepa, om noe skilte seg ut, fremgangsmåten, truslene, volden og ca antall overgrep fra hver overgriper. Helt forferdelig! Heldigvis sa hun at jeg måtte snakke med psykologen min først om hva han mente og så se hva jeg klarte.
Jeg gikk helt i svart når jeg fikk tatt inn hva hun faktisk ba meg om. Fikk snakka med psykologen om det samme dag og han sa at det ikke var forsvarlig og at det ikke ble aktuelt. Jeg kan ikke åpne opp igjen for alle minnene og gå inn i dem alle på en gang, med en måneds skrivefrist. Jeg har brukt 11 år på å bearbeide dem og prøve bli ferdige med dem og det har kostet meg så jævlig mye og gjort meg så innmari syk når det sto på. Jeg har ikke sjanse til å hente frem alt igjen på en gang og så komme meg levende ut av det etterpå.

Jeg ble enormt letta når psykologen bestemte at det fikk jeg ikke gjøre og at vi skulle legge en plan på hvordan vi kunne ta fatt på en sånn oppgave og at vi skulle skrive det i lag. Så nå har vi pratet litt om det og funnet ut at jeg kan skrive i korte trekk om hver overgriper og så ser vi på det sammen når vi har time. Så i prinsippet skulle det bli lettere. Jeg satt meg ned da og skulle begynne, laget stikkord først. Og begynte med det første og “letteste”. Skulle prøve å sy sammen stikkorda så det gikk ann å forstå for andre. Det gikk ikke så bra. Selvom det var det “enkleste” å skrive om og det som har vært minst vondt/traumatisk, så ble jeg kjempedårlig! Jeg klarer ikke å skrive om det uten at bildene begynner å spinne rundt i hodet mitt. Jeg ser det så tydelig foran meg og jeg kjenner smerten, kvalmen, fortvilelsen og frustrasjonen. Jeg kjenner også smaken i munnen og luktene i nesen. Og kroppen husker altfor godt og reagerer på sin måte med å spenne musklene, slutte å puste, skjelve, brekke seg, bli svimmel, få vondt “der nede” og følelsen av å bli kvelt.

Jeg prøvde ignorere alt ubehaget og bare skrive i full fart. Få det ut og ned på papiret, og det gikk jo på et vis. Jeg er ferdig med 1 overgriper, 1 A4-side. Og jeg er helt utslitt! Helt tom! Og dette skulle være den enkleste liksom! Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å fortsette. Hvor jeg skal hente styrke til å klare å dykke inn i alle de andre minnene. De som er så utrolig mye verre! Også stresser jeg med at advokaten vil vite ca antall overgrep. Jeg teller og teller inni hodet mitt, det fører også med seg et HAV av minner og følelser. For hvert overgrep jeg husker og teller, så blir jeg samtidig oversvømt av ekle og vonde bilder og kroppslige reaksjoner. Og samme hvor hardt jeg prøver å huske og å telle, så har jeg ikke peiling på antallet! Jeg kan ikke anslå eller tippe heller. Jeg er helt blank! Er det 100? 200? eller 500? Jeg aner ikke. På den første overgriperen jeg nå er ferdig å skrive om, skrev jeg ca 50. Og jeg synes det høres så mye ut!! Men jeg har jo regna….5 år med han….5 bursdager, 5 juler, 5 påsker, 5 nyttårsaftener, 5 sommerferier på hytta, X antall båtturer og skogsturer, X antall hverdager og vanlige søndagsbesøk…..Det er vel heller en fare for at jeg har telt med for få….
Jeg orker ikke tenke på hvor dette vil ende. Hvilket tall jeg kommer oppi. Jeg blir kvalm og alt surrer rundt når jeg tenker på det. Jeg blir fylt av en så stor sorg! Sorg over hva lille A og ungdoms A måtte gjennom, hvordan livet ble og hvor grusomt og urettferdig det er. Også blir jeg sint! Rasende sint! Fordi noen burde sett! Samtidig kjenner jeg at det store antallet er skummelt å skrive, fordi jeg frykter å ikke bli trodd. Så tenker jeg at jeg nok heller bør “skrive antallet ned”, så det ikke virker så voldsomt? Men det blir jo feil! Hvorfor skal jeg kutte ned på sannheten? Folk får bare tåle det. Lille A og ungdoms A måtte både tåle det OG oppleve det. Så får faen med folk tåle å lese om det.

I tillegg til denne skriveoppgaven, så strever jeg med et brev til voldsofferkontoret som skal ligge ved søknaden. Den er egentlig litt enklere å skrive, men det tar likevel tid. Og så har jeg lovet S i politiet å skrive ned detaljene i det “Djevelminnet” og sende til henne. Slik at de kan sammenligne fremgangsmåten i den filmen med andre ting de muligens finner. Den filmen var kanskje den aller “verste” og skumleste og muligens også den vondeste? Vanskelig å si hvem som var verst og “best”. Jeg klarer ikke tenke sånn på det. Men den “djevelfilmen” har ihvertfall vært tema mange, mange ganger i terapien og den har vært vanskelig å jobbe med fordi jeg blir så innmari redd og bare dissosierer. Lille A blir nærmest hysterisk og ungdoms A tar over og det blir bare styr. Den skilte seg også veldig ut i forhold til kostymer og utpreget bruk av “rekvisitter” og skumle effekter som lys, røyk og musikk.
Det var jeg som foreslo for S at jeg kunne skrive det ned, så hun forventer ingenting. Så jeg MÅ jo ikke hvis jeg ikke klarer det. Men jeg kjenner at den opptar tankene mine veldig nå, så kanskje venninna mi har rett i at det kan være bra for meg å få skrevet det ned og “bli ferdig med det” (selvom jeg nok aldri blir det….).

Fredag fikk jeg også hentet ca 300 sider med journalkopier fra fastlegen. Dette er i tillegg til alle journalene vi alt har fått fra sykehus rundt omkring og fra psykiatrisk! Disse skal jeg lese gjennom og gule ut der det står viktige ting. For å hjelpe advokaten, så det ikke blir så mange timer lesing på henne. Det står svært lite der fra jeg var barn, det er nok en kombinasjon av at gamle journaler ikke er tatt vare på når gamlelegen døde og at min mor ikke tok meg med til lege så ofte. Men noe står det jo. Og det som går igjen fra jeg var bitteliten og hele livet er stadige urinveisinfeksjoner, uspesifikke smerter i hele kroppen, stiv/anspent i skuldre og nakke, hodepine, mageverk, dårlig søvn, smerter i underlivet, kjønnssykdommer, problemer med underlivet og flere alvorlige betennelser i egglederne og livmor. Som igjen førte til arrdannelser på egglederne, slik at de ble stive og krokete og legene anslo at det ville være bortimot umulig for meg å bli gravid på naturlig måte. Det står også at livmoren var bøyd og at det var vanskelig å få tatt prøver ved gynekologiske undersøkelser. Det står også at jeg har dissosiert ved undersøkelser og at ting har vært umulig å gjennomføre uten psykologen tilstede.

Det er vond lesing! Men jeg er likevel så glad for at det står der. Selvom mye er bortforklart med mulig allergi, mulig migrene, mulig revmatise og at mamma har løyet til legen for å fremstille seg selv i et bedre lys også der!
Det vondeste journalnotatet jeg har lest til nå er et fra jeg var 13 år, da mamma har gått til legen fordi jeg har blitt så plaget av dødsangst og ikke sover. Det står at jeg hadde NEKTET å bli med. Måten legen har skrevet notatet på viser meg at mamma fikk snudd det og vinklet det over på seg selv igjen, slik hun alltid gjør. Manipulerer og styrer og får trøst selv til slutt og masse ros og trøst for å bygge seg selv opp og annerkjennelse på at hun er en “god mor”.
Jeg husker det veldig godt. Det er fra den tiden med R da alt eskalerte og ble veldig voldelig og sadistisk. Da jeg var livredd for å dø.
Jeg husker at hun ville ha meg med til legen, men at jeg blånektet! Det var ikke ofte jeg torde å si imot mamma! Jeg var alltid ekstremt lydig! Men denne gangen kunne jeg bare ikke! Jeg husker jeg var pissredd! Redd for å bli avslørt. Redd for at alt skulle komme frem og at alle skulle få vite hva jeg hadde gjort. Og konsekvensene ….. at mamma skulle bli sint, at hun ikke ville ha meg mer, at hun skulle bli så fortvilt at hun døde, at alle vennene min fikk vite, at morfar skulle få vite hvor skitten jeg var, at han kanskje skulle få lyst til å prøve det samme, når han visste at jeg kunne det fra før. At jeg ville måtte bo hos R slik han hadde sagt eller at politiet skulle komme og ta meg.
Jeg husker fortvilelsen og desperasjonen i å prøve å få mamma til å la være å gå til legen og sladre. Jeg sa jeg skulle bli bedre. Slutte å gråte, begynne å sove og slutte å være redd og at jeg skulle slutte å ha angst! Men hun gikk likevel. Og nå kan jeg lese om det i en gammel journal og alle minnene kommer tilbake. Hva jeg følte og hva jeg tenkte. Jeg kan ikke huske at vi snakket mer om det etterpå. Mamma var nok bare fornøyd fordi legen hadde jo konkludert med at hun var en god mor og at hun ikke gjorde noen ting feil. Uten å ha pratet med meg….. Det er vondt å tenke på.

Alt i alt, så er det litt for mye å skrive nå. For mye å lese og å gule ut. Jeg klarer ikke når det er slike ting jeg “må”. Som folk forventer liksom. Det blir et slags press jeg ikke takler. Og så blir det tomt i hodet og orda vil ikke ned på papiret. Jeg funker best når jeg slipper å tenke og bare kan la fingrene danse over tastaturet og bare skrive akkurat hva jeg føler og tenker akkurat her og nå. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette her. Jeg finner ikke styrken eller motet noen sted…..

Posted in Uncategorized | 2 Comments