Knust glass….

Januar er endelig over! Og den har egentlig vært bedre enn januar har brukt å være. Jeg pleier alltid å være svært dårlig i januar, pga at jeg bruker så ufattelig mye krefter på å komme meg gjennom jula og alt det den fører med seg av dårlige minner og følelser rundt det med familie og samhold. Og selvfølgelig blir det ekstra med flash-backs i høytider og ferier der de rundt meg inntar mer alkohol enn vanlig. Men nå er det februar og jeg skimter såvidt våren! Det er deilig! Og det skjedde faktisk bra ting i januar også! Den gikk fortere og var ikke fullt så tung som før. Jeg ser at jeg er sterkere og at jeg takler ting enda litt bedre enn i fjor. Det gir meg håp om at all jobbingen min gir resultater. Det er ikke bortkasta å kjempe! Det har vært riktig å ikke gi opp alle de gangene jeg har villet det, fordi jeg ikke følte livet kunne bli noe bedre. Jeg ser tydeligere enn noen gang hvor langt jeg har kommet, selvom jeg er smertelig klar over at jeg fortsatt har en lang vei å gå.

Januar førte også med seg en anmeldelse for min del. Et stort skritt å ta! Vet ikke om jeg egentlig var klar for det, men det ble i hvert fall slik. Det viser seg at en som voldtok meg på en fest når jeg var 16 år, i dag jobber som advokat på et kjent advokatkontor i Oslo og at han har skiftet etternavn. I fjor fikk jeg også vite at han har MANGE dommer på seg fra før, bl.a. voldtekter og vold og at han har sittet inne flere ganger. Han har også blitt vurdert av en rettspsykiater og psykiateren konkluderte med dette:

“Rettspsykiatere vurderer ham som en person med «en psykisk abnormtilstand med uttalt personlighetsforstyrrelse. Han frembyr defekter i følelseslivet, viljeslivet og driftslivet». Atferdsforstyrrelsen har vart med uforandret styrke inn i voksen alder. Personligheten er preget av manglende balanse mellom de ulike personlighetstrekk. Han har overdreven varhet overfor ydmykelser og avvisning. Føler seg hjelpeløs, ydmyket og fornedret og er overdrevent nærtagende. Dette fører til en aggressiv og insisterende holdning overfor omgivelsene. Manglende forståelse for andres rettigheter. Konklusjon: Mangelfullt utviklede sjelsevner.” (sitat fra VG 10/11-2006)

Denne fyren er direkte farlig. Jeg vet at han i tillegg til meg, voldtok en skolevenninne av meg samme året. Litt senere forgrep han seg på ei venninne av meg i Oslo. Året etter jeg sluttet på den skolen gikk det rykter om at han også da voldtok ei eller to jenter fra det årskullet og at han hadde for “vane” å “ta” 1-2 stk hvert skoleår. Og med det rullebladet og den diagnosen, så fatter jeg ikke hvordan han her kan få lov til å jobbe som advokat! Han tok til og med utdannelsen sin mens han satt inne i fengselet. Jeg skjønner det bare ikke. Ja, ja, kort fortalt, så anmeldte jeg han nå. Det føles dritskummelt, men helt rett! Jeg burde gjort det for lenge siden. Det er foreldet og vil bli henlagt, men jeg har ihvertfall gjort det. Fått sagt i fra at dette var overhodet ikke greit! Det føles godt!

Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det var bare en positiv ting som skjedde i januar. Og som har gitt meg tanker om at jeg kanskje skal tørre å anmelde de andre overgriperne også. (Bortsett fra fotografen, det vil føre med seg for mange konsekvenser for meg og familien min.)
Dette innlegget skulle handle om knust glass. Mer presist, knuste melkeglass/drikkeglass.

Jeg merker at jeg har kommet til et stadie nå der ting er litt annerledes. De siste 11 årene i terapi har jeg hatt mest fokus på HVA de gjorde med meg, smerten, torturen og type overgrep, hvor mange de var, hvor vi var, om mamma, hva hun sa og gjorde og ikke gjorde, osv. Hva det har gjort MED meg har jeg ikke klart å åpne så veldig opp for ennå. Det har liksom vært enklere (litt i hvert fall) å fortelle uten å huske hva jeg tenkte og følte der og da. Jeg har vært veldig klar over de fysiske smertene, de har satt seg i kroppen og det har vært umulig å jobbe gjennom minnene uten at jeg har vridd meg i smerte og fått kramper. Smerteminnene sitter lagret i hver celle i kroppen og det er helt grusomt når det står på. Smertestillende fungerer jo heller ikke mot slike psykiske “huskesmerter”. Men hva det har gjort med meg, hvordan de ulike episodene har skadet psyken min, hva jeg følte i de ulike situasjonene, hva jeg tenkte på der jeg lå, ja det har vært godt gjemt! Jeg tror jeg har vært for redd til å huske det eller tenke særlig over det. Fordi jeg synes det er så vanskelig å måtte FØLE på det. Det blir så trist å ta inn over seg og så innmari vondt.

Men nå har jeg liksom bare kommet dit av meg selv. Flash-backs, minner og drømmer handler nå mer om følelser og tanker enn om de fysiske overgrepene. De har havnet litt i skyggen og tristheten og fortvilelsen har kommet mer frem. Det er som om kroppen og hjernen/hukommelsen jobber seg gjennom alle minnene på nytt, bare at nå handler det mer om tankene rundt overgrepene. For eksempel så kommer jeg stadig tilbake til det diskotekminnet mitt. En film der kulissene var laget til å forestille et diskotek og jeg ble straffet av to vakter der for å liksom ha sneket meg inn på diskoteket. Her skjedde det svært grove og smertefulle overgrep og det har vært tema i terapien jevnlig i årevis. Og jeg har snakket meg ”gjennom” dette minnet mange ganger før. Da har jeg kun hatt fokus på hva som skjedde og hva de gjorde og hvor vondt det var. Og jeg har ikke kjent annet enn smerte og redsel forbundet med dette. Men nå kommer alle følelsene! Hodet mitt tvinger meg fortsatt tilbake til dette diskotekminnet, men hva de gjorde og smerten har havnet i skyggen. Det er ikke det viktigste lenger. Nå kommer jeg hele tiden tilbake til hva jeg tenkte når det skjedde, hva jeg følte. Håpløshet, fortvilelse, ensomhet, selvforakt, overveldende tristhet og mørke. Jeg husker SÅ innmari godt hvor jeg landet på gulvet når de var ferdig med meg og de slapp taket i meg. Hvor møblene sto i forhold til meg, hvordan underlaget var, hvordan underlaget føltes mot huden, kulden, hvordan armer og bein låg akkurat slik de slapp meg. Som en tom potetsekk. Den tomme følelsen av å ikke være noe verdt. Hva jeg tenkte. At nå klarer jeg bare ikke mer. Det er ikke vits i mer. Jeg blir aldri fri. Jeg orker ikke mer. Dette livet er ikke verdt å leve osv osv. Ensomheten i å vite at man kun var til for å brukes og at ingen brydde seg. Det er helt for jævlig å kjenne på de følelsene nå. Og å vite hvor liten jeg var da. Og så alene i verden. Det er vondt!

Men det er kanskje på tide å ta det inn over seg. Som E.G. sa i telefonen i går, dette er bra, nå kommer mer helheten. Det er ikke bare at lille A og ungdoms A har vært flinke og fortelle hva de gjorde med henne. Men nå tør også den voksne å ta inn hvor ufattelig trist og urettferdig dette var! Hvor vondt det er! Og hvor jævlig det har vært å vokse opp i dette helvete. Og hvor ensomme lille A og ungdoms A var oppi alt dette. At ingen reddet dem og alt de tenkte om seg selv og verden rundt. Det er på tide å tørre å føle på det! Jeg har ikke turt før, i frykt av å bli slukt av alt det vonde og å drukne i tårer og ikke komme meg opp igjen. Men nå er tiden inne. Jeg kan ikke velge selv lenger. Følelsene presser seg frem og forlanger å bli husket på. Så tiden er kanskje moden nå, til å sørge. Sørge over hvordan det var og hvordan det føltes å bli så svikta av alle, sørge over barndommen og ungdomstiden som ble stjålet i fra meg. Sørge over tapt voksenliv også og alt som har blitt skadet i meg og tatt fra meg. Hvordan livet kunne vært uten overgrep og omsorgssvikt!

Jeg har ikke klart det før og ungdoms A har strittet i mot hun også! Fordi vi ikke skal ”sutre” som hun kaller det! Ikke dvele ved triste ting og si høyt at det var ufortjent og jævlig det som skjedde. Vi skal ikke tro at vi er verdt noe, at vi ikke fortjente det osv. For i det vi ”klager/sutrer” høyt og sier at det var trist at dette skjedde oss, så må vi også da tenke over det og kjenne på det. Og da kommer tårene og sorgen. Og det har ikke ungdoms A vært villig til å kjenne på. Det har vært mye enklere for henne å bagatellisere og tenke at hun fortjente det og at det ikke ”var så gale” det som skjedde. For å måtte føle ville gjort det mye tristere og mye vondere oppi alt det andre med å bare skulle klare å overleve dag for dag.
Men nå er tida her. Jeg klarer ikke stenge det inne lenger. Følelsene presser seg frem både når jeg er våken og når jeg sover. Jeg som ”aldri” griner, går med klump i halsen 24/7 og tårene sitter løst, selv om jeg ikke helt klarer å la de renne fritt ennå. Det har vært et par episoder med krampegråt på badegulvet, men da trår ungdoms A til og stopper det igjen med destruktive tanker. Så hun er tydeligvis ikke helt klar for den store sorgen ennå, så vi får ta det sakte og steg for steg. Slik at det ikke blir for overveldende. Men jeg kan helt klart si høyt at det som skjedde var fullstendig ufortjent og helt for jævlig trist! Og det fortjener å sørges over.
Bare det er et stort skritt! Det er jammen ikke lenge siden skammen og skyldfølelsen tok all plass og jeg trodde jeg fortjente å oppleve alt jeg har opplevd. Men jeg ser jo nå at det kun var et forsvar og en måte å takle det på. For å slippe å føle.

Jeg husker også nå mer av mine reaksjoner og tanker opp gjennom oppveksten. Jeg husker svært godt hvordan det føltes å vente og å lytte! Å ligge og lytte og lure på når han/dem ville komme. Klumpen i magen, fortvilelsen og det å bare ønske seg langt bort, samtidig som man vet at man ikke slipper unna. Hvordan det føltes å åpne skapdøra om morgenen for finne rene klær og så se tørkerullen som sto gjemt der. Og så vite at den må stå der for man vet aldri når man får brukt for den. Hvordan det føles å skulle låse opp døra hjemme og gå inn i stillheten, uten å vite om det er denne dagen jeg skal finne mamma død eller om hun lever ennå. Eller å gå inn i gangen og se telefonen og ikke vite når den vil starte å ringe, med beskjed fra fotografen om å komme. Følelsen i magen på bussen til fotografen, stålsette seg for det som kommer. Følelsen etterpå om å være en bruksgjenstand, et stykke kjøtt, noe som kun er til for å brukes, at man ikke er verdt mer enn en lort under skoen og ønske om å få dø. Og så fortvilelsen over å være så feig at man ikke tør å dø heller. Hvordan det føles å være uten håp og tro man skal ha det sånn resten av livet, og hvor svart fremtiden virker. Smilet man klistrer på for de rundt seg og hvor anstrengende det er å være blid i stemmen. At ingen må vite, ingen må se. Å skulle motta kjærlighet, omsorg og klemmer fra morfar, mens alt inni en skriker at man ikke er verdt det, man er skitten, ei hore og om morfar bare hadde visst det, så hadde han sluppet henne tvert og gått og vasket kinnet sitt rent igjen. Og ikke ville sett på henne igjen. Hvordan det føles å ha ansvar for mamma, å holde henne i live, bygge henne opp med gode ord og ros hun ikke fortjener. Ellers dør hun og hvem er det sin feil da?
Og for ikke å snakke om hvor mye man kan hate seg selv for å være feig. For feig til å tørre bryte inn og redde de som er mindre enn seg.
ALLE disse følelsene fyller hele meg for tiden og det er ganske overveldende! Jeg ser mer hele bildet nå. Ikke bare smerten og overgrepene. Men hele pakken. Hvor vondt det gjorde på alle plan.

Jeg ser også alle signal jeg sendte ut, hvordan jeg på min måte prøvde å si ifra. Og det er her melkeglassene kommer inn. Jeg har nevnt de før til psykologen, men aldri tenkt noe mer over det. Nå ser jeg det klarere. Fra jeg var ganske liten 3-4 år og frem til ca 5 års alder så knuste jeg glass når jeg skulle drikke. Det vil si når andre GA meg drikke. Det har vært en sånn ting som familien min opp gjennom årene har ertet meg litt med, at jeg alltid tok en bit av glassa når jeg skulle drikke. Jeg husker det godt! Men som sagt ikke tenkt så mye over det. Men når mamma kom med et glass og satt mot munnen min, så bet jeg over glasskanten så hardt at det knuste og så låste jeg kjevene slik. Det førte jo så klart til mye styr og mye kjefting. Minnene om mamma som kjefter sitter i kroppen og jeg føler det som om stemmen hennes er langt borte, mens jeg er fjern og innetullet i tåke langt borte. Det kjennes ut sånn som det gjør nå, når psykologen prøver å snakke meg tilbake når jeg dissosierer i timene hans. Så det er veldig mulig at jeg også dissosierte på et så tidlig stadie i livet. Det føles i hvert fall sånn.
Det med glassene pågikk en god stund. Jeg husker flere ganger der jeg ble nektet å drikke til maten, fordi jeg bare knuste glassene. Og hvor tørst jeg var! Eller at mamma var sint og sa at jeg kun fikk drikke av babykopp i plast fordi jeg var så umulig. Helt tydelig står det også for meg når min tante skulle gifte seg og mamma ga meg klar beskjed om at jeg ikke fikk være med i noe bryllup hvis jeg ikke lovte at jeg ikke skulle bite i stykker noen glass! Da var jeg blitt 5 år. Som sagt har dette vært en sånn ”morohistorie” å dra frem i min familie, om den ungen som ”spiste opp glassene”.
Nå tenker jeg bare at det er utrolig trist! Det var jo en måte å si ifra på! De burde i hvert fall ha stusset på det! Det er da langt ifra normalt å bite til glasset knuses når noen prøver å gi deg drikke? Og så bli helt fjern….. Stakkars lille A. At ingen så signala! Som voksen i dag så hadde i hvert fall jeg (og det håper jeg alle voksne med vettet i behold hadde!) reagert på dette og tenkt på om dette barnet hadde noen traumer i forbindelse med munn og svelg. Det er helt horribelt at ingen spurte!
I tillegg så tisset jeg meg ut i perioder, hadde dødsangst (noe som også står i journalen min fra barnelegen), i ettertid har jeg fått høre at når jeg var 7 år reagerte flere rundt meg på at jeg fikk en veldig seksualisert oppførsel, i alle halvårsrapporter fra barneskolen står det at det er et problem at jeg ”drømmer meg bort” i timene og ikke er kontaktbar (dissosiasjon….). Jeg ser at folk burde reagert. Ikke minst naboer som vet at mamma drakk, at hun hadde fyllefester når jeg var hjemme. At den lille jenta stadig satt på dørmatta ute og ikke turte å gå inn i leiligheten. Hvor var alle? Den eneste ene som prøvde å redde meg litt i hvert fall var morfar. Min engel! Han tok meg med på turer så snart han kunne og når mamma drakk for mye, så insisterte han på at jeg skulle overnatte hos dem. Han prøvde, men jeg tror ikke han ante hvor ille det egentlig var. Men bare at noen så og noen gjorde litt, hjelper masse. Jeg var ikke verdiløs for alle. Noen brydde seg. Det er nok det som reddet meg. Troen på morfar og troen på at noen folk faktisk bare er gode.

Minnene om de knuste glassene har blitt en vekker for meg. Og det er en liten trøst i å vite at lille A faktisk prøvde å si ifra! Hun viste reaksjoner og hun utagerte. Og jeg er sikker på at hun hadde vært modig nok til å fortelle hemmeligheten hvis bare noen hadde tatt seg bryet med å spørre! Da kunne mye vært unngått. Men slik ble det jo ikke. Ingen spurte. Men i dag vil jeg prøve å holde fokuset på det positive, at lille A var modig. Hun gjorde det hun kunne der og da. Så skal jeg som voksen bruke tida fremover til å sørge. For det fortjener vi faktisk alle 3. Vårt liv er verdt tårene og verdt smerten ved å sørge. For det var ikke rett det som skjedde. Det var ikke fortjent! Og det var ikke vår feil. Det burde ikke skjedd og det er faktisk ille at så mye ble ødelagt og stjålet fra oss. Det skal jeg bruke tid på nå, også skal jeg prøve å ignorere ungdoms A som kaller det sutring og patetisk klaging over ”bagateller”. Det er ingen bagatell. Det var ille og vi har lov å være sinte og triste! Vårt liv er så mye mer verdt! Vi er verdt noe! Vi hadde faktisk fortjent bedre!