Jeg gjorde det!!

For et par dager siden holdt jeg mitt aller første foredrag!! Tenk det!! Jeg gjorde det faktisk! Sammen med psykologen. Det føles nesten helt uvirkelig ut! Dette har jeg snakket om og drømt om i SÅ mange år! Når jeg opp gjennom voksenlivet har møtt fagfolk som ikke skjønner noe som helst (feks tannleger, jordmødre, leger, lærere osv) , så har jeg alltid tenkt inni meg “dette trenger dere å lære om!” “dette kan dere for lite om” “jeg burde komme og gi dere et kurs i dissosiasjon” “her trengs det å spres kunnskap!”. Slike ting har jeg tenkt inni meg, når jeg har ergret meg over å bli møtt dårlig eller uten forståelse for utfordringene/diagnosene mine. Men så har jeg hverken turt eller vært klar for det før nå. Familien min og venner har visst hvor sterkt ønsket mitt har vært om å holde foredrag. Og det er ikke lenge siden barnet mitt på 22 år sa med oppgitt tone: “Når skal du begynne å holde foredrag da mamma?? Nå har du jo snakket om det siden jeg gikk på ungdomsskolen!” Så ja! Det har vært et ønske LENGE! Og nå gjorde jeg det! Det er nesten ikke til å fatte! Eneste erfaring jeg har fra før med foredrag, er da Aud for noen år siden, hadde fagdag på en skole i Trondheim og ba meg være med som observatør for å lære å holde foredrag (hun har hele tiden ønsket at jeg skulle begynne å holde foredrag selv). Den gangen fikk hun meg opp på scenen noen ganger for å hjelpe henne å svare på spørsmål fra salen. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt! Men taklet det bra og klarte å svare selvom det var hele 150 lærere og andre fagfolk i salen!! Jeg husker at flere kom bort til meg både i pausen og etterpå og takket meg og sa slike ting som ” på grunn av deg og de rådene du kom med, så vet jeg nå hvordan jeg skal spørre elevene mine når jeg reagerer på noe som kan tyde på at de opplever overgrep”, “på grunn av deg skal jeg heretter ikke feige ut, men tørre å spørre dem!” “på grunn av det du sa, vet jeg hva jeg skal se etter” osv. Jeg husker ennå hvor godt det føltes! Alt de sa og det at jeg følte at jeg utgjorde en forskjell for noen. At jeg kanskje var med på at flere ble fanget opp tidligere og fikk hjelp. Ingenting er jo viktigere enn det! Om jeg så bare har vært med på å redde ETT barn, så er ubehaget med å stå foran folk og lære bort, verdt det! Så ønsket om å holde foredrag ble bare enda sterkere etter den fagdagen til Aud i Trondheim. Men likevel er det langt mellom å hjelpe Aud med å svare på noen få spørsmål, til å holde mitt eget foredrag i 2 timer! Men nå har jeg altså gjort det også! Ikke til å tro!

Jeg tenker på hvordan jeg var før! Spesielt før traumebehandlingen for 15 år siden. Da turte jeg ikke en gang å se noen i øynene, jeg såg i bakken, jeg turte ikke si meningen min og jeg pratet aldri høyt på pauserommet eller på personalmøter. Jeg var bare en skygge som ikke turte å ta plass eller trodde at jeg var verdig å ha en mening om noe eller at noen gadd å høre på “lille, ubetydelige meg”. Etter traumebehandlingen (der vi blant annet hadde en dag i uka med selvhevdelseskurs) , så ble dette litt bedre. Men jeg har aldri vært komfortabel med å stå fremst og vises! Å ha alles blikk rettet mot meg. Men nå gjorde jeg det og det gikk superfint! Men jeg hadde virkelig forberedt meg! På mange måter!

-Jeg begynte å skrive på foredraget for ett år siden cirka og hadde skrevet det helt ferdig for flere måneder siden, og øvd og øvd og øvd og øvd i uendelig mange timer! Lest det til det ble “kjedelig” og det ikke gikk innpå meg mer fordi jeg hadde lest ordene tusen ganger. Slik klarte jeg å distansere meg fra at teksten er vond og brutal og ripper opp i alle de jævlige følelsene og minnene inni meg. Til slutt klarte jeg å stenge av alle følelser når jeg leste og klarte det til slutt etter MYE øving uten å knekke.

-Jeg leste foredraget høyt flere ganger, mens jeg filmet meg selv med mobilen. Så såg jeg på opptaket etterpå og ble “vant til” å høre min egen stemme si høyt alle de fryktelige tingene som jeg bare har turt å si høyt til psykologen før og til S. i politiet. Det var skikkelig ekkelt og triggende, men viktig å gjøre, for å klare å si det høyt til så mange fremmede under foredraget. Jeg hørte også på disse opptakene når jeg kjørte langtur med bilen. Alt for å klare å tåle at det ekle skulle sies høyt.

-Så måtte jeg så klart lage avtaler med UA. Mye måtte strykes (enkelte ting hun NEKTET meg å utlevere til andre) og enkelte ord måtte skrives om etterhvert. Vi inngikk kompromiss hele veien. Feks når det kom til det med de andre barna. Dette hadde psykologen og jeg diskutert på forhånd. At det måtte med i foredraget, selvom UA nektet, da det er helt vesentlig for å forklare hvor sterk skyldfølelsen er og det sier mye om hvorfor jeg følte meg så slem og skyldig og hvorfor jeg fortjente å bli tatt av politiet. Hvis jeg skulle unnlate å si noe som helst om de andre barna, da ville historien min mangle et helt vesentlig og stort poeng. Men UA fikk lov til å ha en liten bestemmelsesrett på hvordan jeg ordla meg. Feks skrev jeg først “…..ble tvunget til å utføre overgrep….”. Da fikk UA panikk, og kompromisset ble å skrive det om til “truet til å være med under overgrep….” . Det syntes UA virket bedre på et vis, da kunne det virke som om hun bare var til stede i samme scene/film, men ikke selv var med på det. Så slike protester kom hun med underveis, og de prøvde jeg å respektere.

-Det har vært MYE diskusjoner mellom meg og UA ift foredraget. Hun som ikke vil og jeg som vil. Jeg har forklart hvor viktig det er for meg og hvor viktig det er for andre barn. At politiet da vil lære mer og at de kan hjelpe andre barn. Psykologen har sagt det samme til henne. Og det er viktig for UA også. Hun vil jo at andre barn skal få den hjelpen hun ikke fikk. Vi har måttet trygge MASSE på at dette går bra, at hun ikke blir tatt. Vi har gjentatt at politiet uansett vet alt fra før, det er ingenting nytt i det foredraget som de ikke vet fra før eller som allerede er skrevet her på bloggen (som de har lest). Til slutt gikk hun med på å la meg gjøre det på disse betingelsene: Hvis jeg lovet at det hjalp andre barn, hvis jeg lovet at Sv. kunne være der og passe på at ingen tok henne, at S. var der og ikke var syk den dagen, hvis jeg lovet å ikke røpe for mye om de andre barna, og at hun ville ha 2 (!!) melkeruller (hun får vanligvis 1 hver gang hun har jobbet hardt hos psykologen) og en genser hun ønsker seg på nettet 😉

-Jeg lagde også powerpoint og fikk gode råd fra folk som kan det (jeg har aldri laget Powerpoint før) om at det er lurt å ha for å dra fokuset litt bort fra meg, så jeg slipper å føle meg beglodd hele tiden. Råd om å ta med bilder av meg selv for å gjøre det mer personlig og for at det ikke bare skulle bli kjedelig tekst. Og råd om å ikke ta med for mye tekst, men bare korte, relevante setninger/stikkord. Jeg tror powerpointen ble bra og er veldig glad for at jeg valgte å lage en. Det var veldig godt når de såg på den og ikke rett på meg.

-Jeg hadde også fått råd om å feste blikket rett over hodene på publikum og det funket. Trente faktisk på det hjemme først når jeg pratet til familien hjemme….ha ha…. Men de gangene jeg ikke såg i manus, men rett frem, så festet jeg blikket opp eller til sidene og såg egentlig sjelden rett på folk. Jeg vet det hadde satt meg helt ut hvis jeg såg en eller annen reaksjon i noens ansikt eller øyne. Det skal så lite til før UA tar over og hun misforstår jo også veldig lett. Feks hvis noen viser avsky til det de hører så tenker hun automatisk at de synes HUN er ekkel eller har gjort noe slemt/sjokkerende. Hvis noen viser tristhet/tårer, så blir hun superstressa og begynner å bagatellisere inni seg at det var ikke så gale, det er ikke trist osv osv, og så kommer flash backs og bilder på hvor ille det faktisk var, for å “kompensere” mot hennes bagatellisering. Og da går hjerne helt i spinn. Så jeg var veldig bekymret for å se noe i noens øyne. Jeg var også bevisst på å ikke se for mye på S. og Sv. da jeg var redd det kunne trigge UA frem, fordi de er trygge. Så jeg hadde forberedt meg før jeg dro ut, på hvor jeg ville ha dem sittende i rommet og at jeg skulle unngå å se på dem.

-Jeg hadde også unnlat noen ord i manuset, som trigger alt for mye å si høyt. Og hadde de ordene kun på power pointer og såg ikke på dem selv. Det funket!

-Før foredraget hadde jeg også hatt 2 møter med sjefen der ute, og dette var viktig! Jeg tror ikke jeg hadde fått med Ua på noe foredrag uten at dette ble gjort først. Hun har jo vært så redd for denne sjefen. Livredd! Så å møte opp til foredrag og å vite at sjefen kom dit, hadde nok blitt umulig for UA. Så det var viktig at UA fikk erfare før foredraget at sjefen heller ikke ville ta henne. Første møte med sjefen hadde jeg håpet å kunne være voksen på……fordi jeg ville ikke fremstå så rar og koko som jeg føler meg med deler. Men ville hun skulle se meg som en oppegående voksen som fint kunne holde et foredrag. Men det gikk ikke så bra akkurat. UA tok helt over, jeg hadde ikke sjanse å holde igjen. Hun var for redd. Etterpå føltes det som et stort nederlag og jeg følte meg så skamfull og som om jeg hadde feilet helt. Men psykologen var fornøyd han og sa at det var det beste som kunne skjedd! Det var UA som trengte å høre betryggende ord fra sjefen, ikke jeg. Det var hun som trengte å finne ut hvordan sjefen tenkte. Psykologen sa faktisk at han hele veien hadde tvilt på om jeg var klar for foredrag, men pga at UA fikk møte sjefen og det gikk så bra som det gjorde, så følte han seg 100% trygg på at det nå var mulig å gjennomføre etter det møtet. Så alt i alt var det jo godt at hun tok over den gangen. Jeg ba faktisk om et møte til, da jeg trengte å mestre det som voksen også, og trengte å høre hva hun mente som voksen. Og jeg dro dit alene, uten psykologen, og det gikk superbra!

-Jeg hadde også fått sett rommet på forhånd noen uker før foredraget, og fått sett hvor dører og vinduer var plassert (forutsigbarhet/kontroll/fluktmuligheter), og kunne planlegge hvor vi skulle sitte ift døren og publikum. Det gjorde det tryggere.

-Jeg fikk i oppdrag å holde tiden når psykologen hadde sine innlegg. Se på klokken ca hvert andre minutt og passe på for han. Første bolk på 20 minutt og siste på 10 minutt. Dette var helt bevisst, for at jeg ikke skulle tune ut i mine egne tanker eller inn i Ua mens han pratet og jeg fikk fokus på meg selv. Slik klarte jeg å holde meg tilstede når han pratet.

-Psykologen og jeg hadde jobbet gjennom alt som kunne gå galt, alle scenarier. Og vi hadde en plan på alt. Det gjorde det trygt.

-Jeg hadde en peptalk med S. noen dager før foredraget. Det gjorde meg roligere. Og sms´er dagen før, der jeg også fikk bekreftet igjen at Sv. kom og at S. var frisk og kom.

-Jeg hadde alt skrevet ned i manus, ikke bare stikkord, men hele setninger. Slik at HVIS hodet ble bomull, så kunne jeg bare lese derfra.

-Jeg hadde kjøpt meg et armbånd som det sto PUST på, som jeg ville ha på for å klare holde fokus på her og nå under foredraget. Jeg hadde det på, men glemte å se på det 😉 Det var ikke behov for så mye trygging.

-Vi hadde også 4 post-it lapper på pulten foran oss. Slik vi hadde det i første avhør. For å hjelpe meg holde fokus og som hjelp hvis jeg trengte det. På den ene sto det 2022. Slik at hver gang blikket mitt traff den, så ble jeg minnet på at det er 2022, jeg er voksen, jeg er trygg nå. På den andre sto det “Hva skal du ha til middag i dag?”, en setning vi ofte bruker i terapien for å hente meg inn igjen hvis jeg tuner ut og hodet blir bomull. For å hente meg tilbake til voksenlivet. På de tredje sto det pause! Hvis ting ble for vanskelig eller hvis UA var i ferd med å ta over, da kunne jeg ta på den lappen med hånden min og psykologen ville forstå og be om pause for å hjelpe meg. På den siste sto det “Du er trygg nå! Zipline er kult!” Den var til Ua, slik at psykologen kunne peke på den hvis han såg at UA holdt på å ta over. Det ville forhåpentligvis roe henne. Men det ble ikke bruk for de to siste lappene.

Alt i alt gikk det kjempefint!! UA oppførte seg veldig fint! Hun var veldig tilstede, men tok ikke over. Bare fulgte med fra inni meg. Og hun klarte stole på at Sv. passet på henne slik han har lovet og at han passet døra. Hun freaket heller ikke ut når døren åpnet seg, noe den gjorde flere ganger under foredraget, selvom det var nesten og jeg da slet med å holde henne inne. Men det gikk bra. Det holdt å si inni seg “Det går bra! Du er trygg” og så bare avlede Ua og fortsette der jeg var kommet i manuset. Hun ble litt ukomfortabel en stund da psykologen snakket litt vel mye om henne, men da klarte jeg å si fra at grensen hennes var nådd og han avsluttet. Så egentlig samarbeidet vi kjempebra vi tre. Å holde selve foredraget og å si alt dette fæle høyt var vanskeligere enn det hadde vært på slutten når jeg øvde hjemme (og det begynte bli kjedelig å lese det). Det var verre å si det høyt til andre folk. Plutselig var klumpen i halsen der og jeg stotret og stammet litt inni mellom. Og et par ganger, spesielt når jeg kom innpå det med de andre barna og det med våpen fikk jeg masse bilder i hodet og mistet ordene helt. Da måtte psykologen snakke til meg og hjelpe meg tilbake med å spørre hvor jeg var i manuset. Men jeg synes jeg klarte ganske kjapt å hente meg inn igjen, så jeg tror ikke det gjorde noe. Jeg klarte meg i hvert fall gjennom det uten å grine! Og uten å skifte til UA eller LA. Og uten å tune ut så lenge at det ble pinlig.

Det varte i 1,5 time. Jeg snakket i en time og psykologen i 30 minutt. Etter det var det 30 minutt med spørsmål. Skulle tro at det var utmattende lenge, men det var ikke det! Jeg kunne nok klart å prate i to timer til. Spørsmålene de stilte var interresante, men noen litt vriene å svare på. Ikke personlig, men psykologisk, fordi ingen er like. Så jeg kunne bare svare ut ifra mitt eget perspektiv og hvordan jeg selv ville blitt møtt. Men mye av det de svarte på satt i gang tanker hos meg, på en positiv måte. Og det er flere ting der jeg tenker jeg kan skrive innlegg på bloggen om. Og ting som fikk meg til å tenke tilbake, til begynnelsen av terapien, ting jeg har glemt. Som hvordan det var første gang LA møtte psykologen. Hvordan ble hun sakte kjent med han? Når kom UA frem fra skallet sitt? Hvordan vi sakte har bygget opp tillit til han. Veien vi har gått. Osv osv.

Det er så mye mer vi skulle ha fått sagt, men tiden gikk så fort. Og selvom foredraget i hovedsak skulle handle om politiangst, så merkes det jo på spørsmålene at de i salen hadde mest spørsmål om det med dissosiasjon og deler. Og det er det jo SÅ mye å si om! Jeg har tenkt etterpå at det og det burde jeg fått frem bedre, den historien burde jeg fortalt for den er så beskrivende, dette hadde de lært mye av å høre, søren at jeg glemte å si det, det var viktig osv osv. så jeg tenker jeg allerede nå vil begynne å skrive til en mulig fagdag om deler/disossiasjon. Nå som jeg husker alt jeg ville ha sagt og burde hatt med om det. Og psykologen har jo også så mye mer om det. Og også om veien vår i terapien ift delene. Hvis det blir fagdag har vi jo også bedre tid. Jeg håper det blir. Dette ga mersmak. Jeg smilte i to dager etterpå og det føltes som om jeg svevde på en sky. Den mestringsfølelsen jeg kjente på etterpå er en av de sterkeste og beste følelsene jeg noen gang har kjent på! Jeg klarte det! Og det føltes så utrolig godt å få gitt noe tilbake til politiet som har hjulpet meg så mye SÅ lenge! Og jeg følte meg nyttig. Det gjorde veldig godt, når jeg stort sett alltid bare føler jeg er til bry for de rundt meg og en plage for folk. Og så er det det aller beste, å vite at det jeg nå har lært dem kan være med på å hjelpe andre barn. Det gjør godt å tenke på. Så dette vil jeg gjøre igjen! Uten tvil!

Når foredraget var slutt fikk jeg blomster og melkesjokolade. Vet ikke om noen hadde tipset dem, men UA og Freia melkesjokolade!! Det kunne ikke passet bedre! Det er den beste premien hun kan få. Og jeg synes hun fortjente den. Selvom hun passet på å si at jeg hadde lovet henne 2 melkeruller og at jeg ikke fikk gå tilbake på det…..he he…. Så hun koset seg ja etterpå! Sjefen sa også noen fine ord og jeg fikk et fint kort og det er jeg så glad for! For det kan jeg gjemme på alltid og huske på mitt aller første foredrag. S. sa også noen ord og etterpå sa hun at hun var stolt av meg!! Det sa psykologen også. Vanligvis er slike ord bare skumle. Og uvante! Men nå gjorde det faktisk godt. Veldig godt! Og det føles som om de mente det på ekte. Og både sjefen, S. og Sv. sa at de hadde vært i tvil om jeg ville klare å gjennomføre foredrag (med tanke på UA tror jeg), og da føles det ekstra stort å ha klart det! Og når jeg kom hjem og landet i godstolen hjemme, så kjente jeg helt inn i hjertet at jeg faktisk var stolt av meg selv også! Tror det knapt har skjedd før. En rar men god følelse. Og jeg klarte å kjenne på den uten å begynne å kompensere med negative ting om meg selv fordi det positive var skummelt å kjenne på. Så det var en helt fantastisk dag! Og jeg smilte som sagt i to døgn 🙂 Var ikke sliten heller, bare full i adrenalin egentlig. Fikk ikke sove den natten fordi det bare kriblet i hele meg fordi jeg var så fornøyd og glad. Så det ble to superfine dager! Men som vanlig varer ikke gode perioder lenge, så i dag skjedde det noe (går ikke inn i det nå), som virkelig har ødelagt dagen min og jeg kan ikke huske at jeg har vært SÅ trigget eller hatt det SÅ jævlig på lenge. Dagen har vært et sant helvete å komme seg gjennom, og jeg har måttet tatt et minutt av gangen. Men jeg vet hva det skyldes (har ikke med foredraget å gjøre) og jeg vet det går over. Så jeg prøver å ignorere det og ville skrive ned alt det fine om foredraget nå som de gode følelsene rundt det fortsatt er så ferske. Prøve å ha fokus på det positive 🙂 Det andre gir seg vel om en dag eller to.

I morgen skal jeg møte Linn og vi skal se filmen fra foredraget. Jeg er så glad for at vi fikk filmet det! Slik at jeg kan se hvordan det gikk. Og for alltid ha det første foredraget på film. Jeg trodde at jeg ville komme til å analysere den filmen ihjel og KUN se alt jeg gjorde dårlig. Men nå har jeg sett den flere ganger og jeg synes fortsatt jeg gjorde det passe bra. Til å være første gang. Ja, jeg leste kanskje litt for mye i manuset, jeg burde kunnet mer utenat. Og jeg såg ikke rett på folk (selvom det var planlagt å ikke gjøre det). Men jeg ser at jeg faktisk såg mye opp fra manuset og jeg tok ting på sparket, sa ting som ikke sto i manuset, improviserte litt her og der og ble friere etterhvert når jeg kom litt inn i det. Så brukte jeg manus igjen når ting ble vanskelig og jeg trengte holde fokus. Men det må jo være lov. Jeg klarte til og med å holde tråden selv når psykologen avbrøt meg og kom med innspill. Og jeg klarte å le litt også, av meg selv underveis. Nå lurer jeg bare veldig på hva de andre syntes. Egentlig var det synd at vi ikke hadde en pause eller fikk pratet litt etterpå. For klart nå lurer jo fælt på hva de sa etterpå. Skulle ønske at jeg hadde husket å dele ut mailen min og si at de kunne maile meg hvis de hadde spørsmål etterpå, da hadde jeg fått bedre tid og kunne svart skikkelig på det de lurte på. For spørsmålsrunden ble litt hektisk og jeg tror de hadde flere spørsmål som det ikke ble tid til. Men jeg har vel egentlig sagt det før, at S. kan si videre at det er bare å ta kontakt, både for de på Barnehuset og de i politiet, om de lurer på noe. Både om diagnoser, deler, dissosiasjon eller om de trenger råd ift en utsatt eller i en sak. Jeg blir bare glad om jeg kan være til hjelp. Mener på S. sa hun hadde sagt det videre for sikkert to år siden, men jeg har ikke hørt noe ennå. Men S. ringer meg i morgen, da kan jeg spørre henne om dette og også sikkert få høre mer om hva de andre syntes om foredraget. Hun skrev i hvert fall i sms at flere hadde sagt at det var bra:) Så da håper jeg på det! At det ikke bare er jeg som er fornøyd…. Ha ha… Det hadde vært litt dumt!

Nå skal jeg ta natta, ignorere det vonde fra denne dagen her og prøve hente frem igjen de gode følelsene fra foredraget og de to dagene jeg smilte og svevde på en sky. Og følelsen av mestring! Og følelsen av å for en gangs skyld være stolt av seg selv! Det var så stort det! Og så godt! Takknemlig for å ha fått muligheten til å kjenne på slike følelser også. 🙂