Fy flate som livet suger nå…..

Nå er det ganske heftig her altså! Og jeg har avtalt med psykologen at jeg må skrive det ut her. Som et ledd i planen fremover nå for å komme ut av dette mørke hullet jeg er ramlet ned i nå. Så her kommer det:

Det startet for 3 uker siden. Da kom det opp et nytt minne i terapien som jeg ikke har husket før. Og det satte meg helt ut, og gjorde meg veldig dårlig. Jeg er medlem av Fontenehuset i min by. Og det er et problem i seg selv fordi Fontenehusets lokale ligger omtrent vegg i vegg med der ene overgriperen min (“fotografen”) jobber. Heldigvis er det inngang fra 2 ulike gater, men det holder å vite at han er så nær. Så jeg bruker MASSE energi på å klare å dra dit. Bruker ofte helgen på å kvie meg til å skulle dra dit mandag, og når jeg er der bruker jeg de siste timene av dagen på å kvie meg til jeg skal gå ut døren igjen og ut på gata. Livredd for å møte på han. Og når jeg er der går jeg med skuldrene oppunder ørene i angst fordi han er så nær, redd for at han plutselig skal komme inn døra og kroppen bare skriker FARE hele tiden. Det er utrolig utmattende. Det ble litt bedre etter at jeg fant ut hvor han parkerer bilen sin, så jeg vet at vi ikke parkerer samme plass. Og de ansatte på Fontenehuset følger meg av og til og fra bilen når det er for ille, men jeg har vanskelig for å spørre om dette selv, siden jeg ikke vil plage dem og jeg ikke liker å føle meg til bry. Derfor går jeg oftest alene.

Men over til det fortrengte minnet. En av arbeidsoppgavene på Fontenehuset er å vaske toalettene. Noe alle må bidra til på skift. Noe som har gitt meg utrolig sterk angst! Hver dag når arbeidsoppgavene skal fordeles så prøver jeg å bli usynlig, stirrer ned i bordet og håper å slippe. Til nå har jeg ennå ikke vasket do der (men jeg gjør alt mulig annet)! Men så ble det tatt opp på et husmøte av leder, som var VELDIG streng, at ALLE må vaske do hver sin gang, at det var urettferdig at samme personene alltid vasket do. Og at siden alle bruker do, må også alle være med på å vaske do! Dette ga meg ennå sterkere angst før alle arbeidsfordelingsmøter, og jeg sluttet helt å gå på do der. Jeg forsto ikke denne “do-angsten” i det hele tatt og jeg fikk ikke tak i hvorfor den var så sterk plutselig. Jeg har ikke hatt så veldig problemer med å vaske do hjemme, selvom jeg helst ser at min mann gjør det, da jeg har en litt ekstrem brekningsrefleks og brekker meg av den minste ting. I tillegg blir jeg veldig trigget av urinlukt. Men jeg vasker jo do hjemme likevel. Men på Fontenehuset ble det bare umulig. Og jeg skjønte ikke hvorfor.

Så skjedde det en fredag for 4-5 uker siden at vi satt på Fontenehuset og skulle spise vafler. Før på dagen hadde jeg hatt samme angst for å måtte vaske do, men slapp unna igjen. Så hadde jeg brukt formiddagen til å skrive på fagdagen, så alt med overgrep låg langt fremme i hodet mitt. I tillegg hadde et annet medlem i lunsjen, lagt ut om et program hun hadde sett på TV om pedofile som ønsket hjelp, og hun satt i lunsjen og forsvarte dem og sa at det veldig er synd i dem, fordi de ikke egentlig ønsker å være sånn, og at det måtte være fælt for dem å være den gruppen i verden som er mest hatet av alle. Så toppet hun det med å si at “ja, ja, å oppleve overgrep skal VISST NOK være noe av det verste man kan oppleve”. Jeg sa ingenting, klarte ikke stoppe henne heller, bare spiste maten min stille. Og rett etterpå dette skulle vi altså kose oss med vafler. Da kom et annet medlem inn i spisesalen og sa høyt ” Beklager at jeg er sein, men en kompis og jeg ble stående inne hos “…….” (Fotografens navn og der han jobber) og prate så lenge at jeg ble for sein til vafler”. DET var mer enn jeg kunne takle, jeg ble påminnet om hvor sykt nær han jeg er, at Fontenehuset ligger RETT ved hans jobb. Så kroppen koblet helt ut, og jeg rømte der i fra. Gikk til døra og ville hjem, men turte ikke gå ut på gaten. Så endte opp med å låse meg inne på do. Vet ikke hvor lenge jeg satt sånn, jeg var helt borte i dissosiasjon. Men kom sakte tilbake til at et medlem og en ansatt sto utenfor do og prøvde å trygge meg og få meg til å låse opp døra. Jeg var helt utgrått og hadde sminke nedover hele ansiktet, så det var tydelig at jeg hadde grått masse uten å vite om det. Fikk roet meg etterhvert og dratt hjem. Bortsett fra at det var flaut å ha reagert sånn på Fontenehuset (jeg vil helst fremstå “normal” og skjule meg bak maska mi), så tenkte jeg ikke så mye mer over denne do-episoden etter dette.

Men for 3,5 uker siden så ble jeg utrolig dårlig psykisk. Noe presset på inni meg og ville ikke gi seg. Jeg ble manisk slik jeg bruker å bli når jeg flykter fra dette vonde inni meg som jeg ikke klarer å forholde meg til. Skikkelig manisk i tillegg til at jeg sov utrolig dårlig. Angst og uro i brystet, tungt å puste og en følelse av panikk. Jeg orket bare ikke å ta tak i det. Neste time med psykologen såg han at jeg var dårlig og urolig. Jeg sa at jeg ikke orket å gå inn i det, noe han respekterte så klart. Vi skulle egentlig jobbe denne timen med noen gamle brev jeg hadde funnet hjemme, som trengtes å jobbe med. Men jeg klarte ikke fokusere. Jeg prøvde igjen og igjen å koble meg på samtalen om brevene, men hodet ble helt bomull og alt snurret rundt. Jeg fikk intenst vondt i høyre tinning og det strammet fremme på halsen. Jeg holdt meg til halsen og følte at jeg ikke fikk nok luft. Psykologen spurte “Hva skjer nå”? Jeg satt ytterst på stolen og vugget og var skikkelig urolig. Jeg svarte “Jeg orker ikke! Prat videre om brevene! Prat om hva som helst annet”! Og i det øyeblikket forsvant jeg likevel inn i det nye minnet som presset på. Og det var HELT FOR JÆVLIG! Jeg hadde bare ikke sjanse til å holde det igjen lenger. Det ville ut og frem i lyset. Selvom det hadde vært fortrengt i meg i over 40 år, så husker jo det lille barnet i meg som opplevde det, alt sammen som om det har skjedd i går. Og hun fortalte.

De hadde laget en ny overgrepsfilm, også denne gangen med legetema. Jeg vet ikke om jeg var dopet denne gangen, for jeg tenkte klart og hadde mange ulike følelser som redsel og skam. Men likevel føles kroppen litt tung/treg, så mulig jeg hadde fått i meg litt dop. Vet ikke. Etter filmingen fikk jeg lov til å gå på do. Det kom blod i doen og på papiret som jeg kastet i do. Jeg vet ikke om jeg dissosierte der eller hvorfor jeg brukte så lang tid, jeg husker bare synet av det blodige papiret nedi doskåla. Men ihvertfall hadde jeg brukt så lang tid at “fotografen” kom og lette etter meg. Jeg hadde låst dodøra. Og svarte ikke når han banket på og sa navnet mitt. Jeg bare frøs til is stående på gulvet der inne. Han ble selvfølgelig rasende! Slo og slo i døra og brølte. Men jeg klarte ikke å låse opp. Jeg bare nistirret på låsen og håpte den kunne beskytte meg for alltid. Jeg hørte at han ble sintere og sintere og så ropte han at han skulle hente geværet sitt og skyte hull i døra om jeg ikke åpnet opp. Jeg fikk panikk og låste opp. Inn stormet han, illrød av sinne, tok tak i bakhodet mitt, slo høyre side av hodet ned i doringen og trykte hodet mitt hardt ned i doskåla. Plutselig var det blodige papiret i doskåla rett foran øynene mine. Og det luktet tiss, blod og do. Halsen min ble presset mot doringen så jeg fikk ikke puste. Han brølte “Vil du at jeg skal skylle ned kanskje? Eller skal du oppføre deg??” Jeg klarte ikke å svare siden jeg ikke fikk puste, så han skylte ned. Papiret som lå i do ble presset oppover og det blodige papiret virvlet rundt sammen med vannet og traff meg i ansiktet, panna og håret. Han røsket meg opp og dro meg inn i kjellerrommet igjen. Der inne kastet jeg opp på gulvet foran meg, noe som resulterte i at han brølte enda mer og slo til meg. Jeg ble stående å skjelve og det drypte av håret. De 3 andre som var der prøvde å roe han ned, og etter en stund bestemte han seg for å bruke dette til å lage en ny “scene”. Jeg sto fortsatt fastfrosset på gulvet, og konsentrerte meg bare om å ikke kaste opp mer. For da ville han jo slå igjen. Så ble jeg lagt ned på madrassen og de laget en scene om et umulig barn som hadde blitt våt i håret og gjort noe hun ikke hadde lov til og måtte straffes av “pappaen” sin og pappas kompis. Så skjedde det to nye voldtekter der. Jeg kjente ikke så mye annet enn kvalmen og det at jeg absolutt ikke måtte finne på å kaste opp! Så husker jeg ikke hvordan det sluttet eller hvordan jeg ble fraktet bort, jeg dissosierte meg nok vekk der i fra og til en tryggere plass inni meg. 

Jeg kom til meg selv hos psykologen og jeg følte at jeg var overkjørt av en trailer. Kroppen husket alt det lille barnet nettopp hadde fortalt og jeg kjente all smerten fysisk som om det akkurat hadde skjedd. Jeg var ufattelig kvalm, kald, redd, skjelven, blek og det var vondt å sitte for både tissen og rumpa svidde som om de sto i brann. Det ble umulig å sitte. Det var helt grusomt. Og jeg følte meg lammet av sjokk også. Selvom jeg for lengst burde sluttet å bli sjokkert over alt de har gjort. Jeg vet jo at det ikke er noe grense på ondskapen deres. Og dette er jo langt i fra det verste de har gjort. Eller det skumleste. Men likevel satt det meg helt ut. Kanskje på en litt ny måte også. For jeg ble så trist. Uendelig trist og lei meg! Og det bruker jeg jo ikke å bli. Jeg bruker å bagatellisere og prøver å ikke føle noe. Fordi det er for vondt å ta inn. Så legger jeg heller skylden og skammen på meg selv. Men denne gangen gikk ikke det! Jeg gråt og gråt og gråt og gråt. I flere dager! I bilen, hjemme, når jeg laga middag og i alle situasjoner. TOTALT ulikt meg, som “aldri” gråter over mine egne ting, kun over andres. Men dette klarte jeg å se at var jævlig skummelt for den lille meg og ekkelt å oppleve det med doen. Og det går mer og mer opp for meg den psykiske terroren som lille meg også opplevde. Hvor håpløst alt var. Hvor ensom jeg var og helt alene i alt sammen. At det med å bli truet med drap hele tiden også må jobbes med. Det kan ikke bagatelliseres lenger, det med trusler, våpen og truing med drap på både meg og kjæledyr. Og det å tvinge meg ned i do og skylle ned. Og så ikke få lov til å kaste opp etterpå. De er syke, syke jævler! Jeg finner ikke nok ord til å beskrive hvor onde de er. Men jeg klarer å se at i dette minnet hadde jeg ingen skyld! Og ingenting å skamme meg over. Og kanskje derfor ble det så uendelig trist også? Og jeg klarte å slippe tårene fri for en gangs skyld.

Vi jobbet med dette i 2 uker og jeg var veldig dårlig, gråt masse, hadde masse flash-backs om alt fra A til Å, mye smerter, mye mareritt, elendig matlyst, sov ekstremt lite og i tillegg kjente jeg på et enormt sinne. Og det med å kjenne på sorg er uvant og det med å kjenne sinne mot dem er skummelt. Det er farlig. Det var farlig da og det er farlig nå. For da kan jeg ikke bagatellisere det de gjorde lenger og det blir for jævlig å ta inn alt sammen. Jeg er IKKE god på å føle! Jeg KAN det rett og slett ikke. Så det ble til at jeg mestret alle disse nye følelsene på min måte. Med å kutte og rispe meg. Om og om igjen til det svidde såpass mye at fokuset ble på låret i stedet for inni meg. Så funket det en bitteliten stund til følelsene ble for jævlige igjen, så måtte jeg kutte litt til. Som igjen fører til suicidale tanker herfra til h…. Og sånn gikk dagene. Det som også var nytt i dette minnet, var trykket inni meg om å fortelle det til noe. Det er nytt! Vanligvis blir alle slike minner om overgrep kun mellom psykologen og meg. Jeg ønsker ikke å dele det med noen andre. Det er for vondt og for skamfullt. Ingen må vite! Akkurat slik det var da. Men denne gangen har jeg følt på et ENORMT press om å få det ut, dele det med noen. Nesten en desperat følelse om å MÅTTE si det til noen. Men jeg visste ikke hvem. Hvem tåler sånt?? Og jeg vil jo ikke plage noen. Ingen liker å høre slike detaljer og jeg vil jo ikke at de jeg er glad i skal få det vondt, bli opprørt, kvalme eller triste. Eller måtte slite med sinne. Jeg ønsker jo å skåne dem for alt vondt. Så jeg følte meg veldig, veldig ensom om alt sammen. Diskuterte med psykologen det om denne nye trangen til å dele det. Og han synes det er kjempebra! Det betyr at jeg ikke skammer meg! Jeg trenger ikke skjule det, for det var ikke min feil. Jeg var HELT uten skyld og skammen er ikke min. Så han oppfordret meg til å dele det med noen jeg stoler på. Problemet var bare hvem? Det er ingen av mine jeg unner å måtte forholde seg til all denne jævelskapen eller å måtte ha slike bilder i hodet sitt. 

Men etter dette do-minnet kom frem, så forsto jo både psykologen og jeg koblingen til den do-angsten på Fontenehuset. Hvorfor jeg var redd for å vaske do der, redd for å kaste opp når jeg ser i do der, redd for lukten, synet av blod og papir og redselen fordi kroppen min VET at “fotografen” er rett rundt hjørnet HELE tiden. Han er nær meg og kan faktisk stå på utsiden av dodøren når tid som helst. Derfor gikk jeg nok i frys der inne på doen den gangen og de ansatte fikk meg ikke til å låse opp døra. Det var nok barnet i meg som hadde flash-back`s til dette minnet og var redd for at “fotografen” var den som sto og banket på døra. Og når da dette minnet var blitt trigget så langt frem i bevisstheten, så måtte det også ut. Derfor brast det hos psykologen like etterpå og ut kom alt i dette fortrengte minnet ut i lyset.

Og det er så jævlig vondt når dette skjer! Jeg er så dritlei av å måtte huske ting! 17 år nå på dette viset, med nye minner. Det tar jo aldri slutt. Hver gang jeg tror at det er tomt, så kommer det likevel noe mer. Selvom det er sjeldnere og sjeldnere nå, så er jeg likevel så redd for å måtte huske på enda mer. Og lure på når det smeller neste gang. Som regel kommer de fortrengte minnene av en grunn, slik som nå. At noe konkret trigger de frem i bevisstheten. Og det gir jo en slags ro etterpå, når jeg får koblet hvorfor kroppen er så urolig. Når jeg VET! Men likevel er det for jævlig vondt og det setter i gang så ufattelig mye. Og så får jeg det så vondt og får så mange følelser at jeg blir suicidal. Ønsker bare å slippe å ha det sånn. Vil ha det stilt i hodet og slippe huske mer. Og eneste løsning for å få det stille og slippe dette på er å dø. Jeg vet jo det. Eneste mulighet. Først da blir det ro. Stille! Ellers er jeg dømt til å måtte huske og føle på dette i kanskje 30 år til. Det gjør meg veldig motløs og alt føles håpløst. Jeg vet jo at 12 år med jevnlige overgrep blir et ufattelig antall overgrep. Og vi har kanskje bare jobbet oss gjennom en 30-40 stk. Så jeg vet er kanskje hundrevis til som ikke er fremme i lyset ennå. Og jeg orker ikke å forholde meg til det! Selvom jeg vet det. Jeg tviholder på det psykologen sa, at det er ikke sikkert vi trenger å gå inn i eller huske alle. Men når det blir trigget frem av noe, så må vi ta tak i det når det skjer. For ellers vil jeg føle på dette presset inni meg og panikkfølelsen av å flykte inn i manien for å slippe huske/tenke. Bedre å få det ut, så presset stilner, selvom det er jævlig der og da. Puh…dritlei av dette livet her.

Psykologen sa også at jeg MÅTTE ta det opp med de ansatte på Fontenehuset slik at de alle visste og slik at jeg fikk fritak for å bli presset til å vaske do der. (Jeg kan heller gjøre hundre andre ting.) Slik at jeg slipper angsten før hvert møte og stresset med å prøve å komme meg unna den oppgaven hver dag. Slik at de forstår. Og slik at jeg slipper den angsten på det området. Så jeg sa det til daglig leder og hun skulle si det videre til de andre ansatte (selvom jeg egentlig burde gjøre det selv og ikke skamme meg). Jeg har også klart å fortelle det til Linn (for hun jobber på psykiatrisk og tåler det), og det hjalp veldig å få dele det. Og så har jeg klart å dele de suicidale tankene med en annen venninne, og det gjorde de tankene litt lettere og mindre farlige. Så jeg kommer meg. Ting skjer. Det er fremgang. 

Men akkurat når ting roet seg litt ang dette nye minnet, så dro vi på tur med Fontenehuset og der skjedde det noe jeg ikke orker å gå inn i. Men jeg freaket helt ut og oppførte meg som en liten unge. Gikk helt i lås og måtte få hjelp. Og etterpå dissosierte jeg på en benk og jeg tror at leder såg det, men jeg har ikke turt å spørre henne. Hun (eller ingen) skal jo se meg sånn. Jeg vil fremstå voksen og samlet, og ikke skjør og svak. Det var så flaut. Selvom hun ikke sa noe, så kjente jeg jo i hodet at jeg hadde vært dissosiert og helt borte (det gir en helt egen/rar følelse i pannen etterpå). Så ble jeg mutt og stille etterpå og klarte ikke å ta meg sammen og smile. Og kuttetrangen ble helt ekstremt sterk! Men jeg klarte la være og fikk samlet meg igjen litt dagen etterpå. Men da ble alt toppet med at “fotografen” ble intervjuet i avisa og fikk heder og ære der over flere sider. Så var det i gang igjen. Det var utrolig triggende å lese og å se bilder av han i avisa. Han var til og med sitert på at han “syntes det var spesielt spennende å fotografere barn”. Jeg har ikke ord for å beskrive alt jeg føler på nå. Han blir hyllet i avisa, mens alt i meg skriker “DERE SKULLE BARE VISST HVOR OND HAN ER! HVA HAN HAR GJORT!” Jeg blir så frustrert og rasende! Og så setter bildekarusellen i gang i hodet mitt og jeg blir tvunget til å se (og kjenne og føle på) alt de har utsatt meg for. På repeat om og om igjen. Så vil jeg flykte og så kommer de suicidale tankene stormende på. Så er vi inne i en evig svart runddans fra helvete. Dagen etter avisintervjuet streiket kroppen og jeg ble liggende. Klarte ikke enkle ting som å skjære meg en skive eller dusje. Bare låg. Helt tom. Heldigvis har psykologen fulgt opp med samtaler og meldinger nesten hver dag, pluss to venninner har støttet meg disse dagene. Jeg fikk også melding fra S. i politiet dagen etter. Hun hadde lest intervjuet i avisa og tenkt på meg. Det at hun sendte melding og bryr seg betydde enormt mye! Hun skrev slik hun bruker at hun heier på meg. Det varmer. Hun er bare helt utrolig! Hvilken annen politi enn henne følger opp på denne måten 6-7 år etter man anmeldte? Hun er bare enestående god! Og helt unik!

Jeg vet jeg har fine folk rundt meg som støtter meg, og jeg føler meg virkelig trodd og tatt vare på av politiet. Og jeg vet at jeg har mye å bidra med, hvis jeg bare får det til. Jeg vil holde fagdagen og jeg vil opp og frem og starte med foredrag. Fordi det kan hjelpe andre! MEN….akkurat nå er det rimelig svart. Det er for mye. Og mest av alt er det FOR vondt å føle på og å måtte huske på alt mulig jævlig. Så jeg vil bare bort! Og så skulle jeg ønske at jævelen kunne jobba en annen plass enn ved siden av MITT Fontenehus! Eller aller helst kunne han dødd, forsvunnet fra denne jorda. Det hadde vært det beste for alle tror jeg. Jeg vet at han blir overlykkelig hvis jeg dør, så derfor skal jeg nok en gang komme meg ut av denne suicidale spiralen jeg befinner meg i nå. Hvis jeg dør, blir barna mine skadet av det. Og da blir det som om han på en måte også har fått lov til å skade mine barn. Så det må jeg prøve å unngå. Hvis jeg klarer det. Det virker sinnsykt vanskelig nå, men jeg må bare ta dagene til hjelp og la dette komme litt på avstand. Så roer det seg vel denne gangen og. Det er bare så tungt å vente på at det skal gå over.