Skapet

Som jeg jo nevnte i forrige blogginnlegg, så vurderte jeg å utsette politieksponeringen jeg skulle ha forrige uke, fordi noe annet hadde dukket opp. Og slik ble det. Jeg måtte avlyse og utsette det, fordi jeg har vært så dårlig. Det startet egentlig etter vi kom hjem fra tur. Jeg ble dårligere og dårligere utover uken, sov lite og fikk en storm med flash backs både dag og natt og hyppige mareritt. Min mann var bortreist med jobben og jeg som hadde sett frem til litt alenetid uten noen hjemme, gikk bare rundt i et tåkehav og dissosierte bort dagene fullstendig. Jeg fikk ikke gjort noen ting. Skjønte ikke hvorfor jeg ble så dårlig heller. Før jeg fikk opp et bilde på snap av min mamma på ferietur. Da først koblet jeg! Min mamma reiser jo aldri noe sted, hun er alltid hjemme. Og i flere år nå har jeg hatt et veldig behov for å kunne vise psykologen hvor jeg vokste opp og lille A har hatt behov for å vise han spesielt skapet på rommet sitt. Vi har, som jeg før også har skrevet om på bloggen, tidligere vært på steder det har skjedd overgrep/traumer og jobbet med minnene/følelsene der. Og det har funket så utrolig bra! De minnene som har omhandlet de stedene har bleknet noe innmari og plager meg svært sjelden lenger. Så jeg har hatt et ønske om å også jobbe slik i mitt barndomshjem. Psykologen er helt tydelig på at han IKKE kan bli med inn i noens hjem uten tillatelse fra eier (de andre plassene har vi hatt tillatelse) , så derfor har det vært helt umulig. Så psykologen har sagt at en dag anledningen byr seg, så kunne jeg heller ta bilder av alle rommene og av skapet mitt, så kunne vi gjøre det nest beste og jobbe gjennom det ved at lille A får vise han bildene.

Jeg har nok “glemt” litt av dette eller fortrengt det. Det virket for skummelt å gjøre alene og dessuten vanskelig å få til siden mamma alltid er hjemme. Men underbevisstheten hadde nok ikke glemt det. Det var garantert på grunn av at mamma nå var borte at jeg ble så dårlig. Lille A pepret på med minner fra barndomshjemmet, senga si og det mye omsnakka skapet. Og når jeg først etter noen dager koblet dette, at mamma for en gangs skyld hadde reist bort, så kjente jeg på presset om at dette var den eneste sjansen jeg hadde til å få tatt disse bildene. Selvom jeg overhodet ikke følte meg sterk nok eller modig nok. Jeg var skikkelig redd og det virket uoverkommelig å få det til. Så jeg gikk bare rundt rådvill og dissosierte og var plaget med et enormt press på innsida fra minner hjemmefra.

Fredagskvelden kom Linn på besøk og hun hadde jo skjønt hele uken at jeg var dårlig. Etter en stund klarte jeg å si det til henne, at jeg følte jeg måtte benytte denne ene sjansen jeg hadde til å få tatt bilder, men at jeg var for feig og ikke maktet det. Og da sier engelen Linn rett ut, som den enkleste løsning i verden, “Men da gjør vi det sammen i morgen”! Jeg visste at hun hadde andre planer neste dag, noen hun skulle møte, og var redd for at det skulle gå ut over noen andres tid. Men hun sa at dette ville hun og jeg takket ja. Veldig letta, men samtidig livredd! Den natten ble en natt full i angst. Lille A var ivrig på å minne meg på alt som hadde skjedd hjemme og i hvilke rom og hva jeg måtte huske å ta bilder av. Det igjen førte til voldsomme flash-backs, smerter, kramper, angst og tårer. Men likevel så gjorde jeg det. Jeg klarte det! Vi dro inn sammen neste dag og jeg fikk vist alle plassene til Linn! Fortalt hva som skjedde hvor osv. Til slutt var det bare klesskapet mitt igjen å vise frem. Det ble bevisst unngått i det lengste på grunn av frykt. Magen bare knyttet seg og jeg følte for å kaste opp og flykte der i fra.

Skapet har vært et stort tema i terapien og noe lille A stadig kommer tilbake til. Skapet hun gjemte seg i når mamma hadde fest, skapet som var en slags “trygghet”, uten å være det, for de fant henne alltid uansett. Og hun slapp ikke unna. Skapet som føltes som en beskyttelse da hun satt inni det, men som til syvende og sist ikke kunne beskytte henne likevel. Skapet som føltes som en venn, men som også “sviktet” henne ved å ikke klare å gjemme henne godt nok. Alle gangene, timene og minuttene hun har tilbragt i det skapet! Livredd, i alarmberedskap, fastfrosset, ute av stand til å røre seg og med ørene på stilk for å lytte. Lytte var jeg utrolig god på! Både som liten og som ungdom. Jeg kjente alle lydene. Men det jeg lyttet mest etter var mammas stemme fra stuen. Fra festen. Prøve å sile ut hennes stemme fra alle de andre lydene. Om den var glad? Tydelig? Høy? Om jeg hørte den ofte? Da var hun våken og faren lengre unna. Når stemmen hennes ble svakere og jeg hørte den sjeldnere, ja da visste jeg at hun var sløv og at stemmen snart ikke ville si mer og da betydde det igjen at hun sov. Og da var faren kjempenær! Da var det bare kort tid før de kom. Alltid det samme. Etter litt stillhet, hørte jeg dem rope mammas navn, uten å få svar. Så kom lyden fra dørhåndtaket mitt og døren som ble skudd opp. Så lyden av at de gikk mot senga mi og lette der. Før de snudde og kom mot skapet. Ofte kunne de le litt og si “skal tro hvor hun har gjemt seg i dag?”. Jeg kjenner følelsen helt inn i margen bare av å skrive disse ordene! Hvordan det føles å vite hva som skal skje og det er ingen plasser å rømme. Det er uunngåelig og man vil bare forsvinne der i fra. Men det går ikke! Så kommer lyden av fingre på dørhåndtaket til skapet og døren åpnes opp. Litt latter og oppgitte smil fra dem. Fordi du nok en gang var så dum at du trodde du kunne slippe unna. Og kroppen stivner, prøver å ikke puste, ikke se på dem, late som om jeg ikke er der, bli usynlig og ikke vises. Men likevel blir jeg tatt hardt i armen og dratt ut av skapet. Gang på gang, helg etter helg. Mens mamma bare sover! Det er så inn for jævlig vondt å tenke på! SOM jeg håpet på at dørene ikke kunne åpnes, at skapet ble til et låst og ugjennomtrengelig, trygt rom der ingen kunne nå meg! Eller at jeg faktisk kunne bli usynlig slik at de ikke såg meg. Men dette skjedde jo så klart ikke, og jeg ble funnet hver eneste gang.

(Illustrasjonsfoto)

Det er så mange følelser knyttet til det skapet, og så mange minner og tanker som lille A hadde inni skapet som trenger å prates om. Det med å bli funnet i skapet er egentlig et traume i seg selv og det var på tide å ta tak i det. Jeg gikk inn på mitt gamle soverom og viste Linn skapet. Åpnet først døren til skapet med hyller. Forklarte henne hvilken hylle tørkerullen alltid sto på og glasset med saft. Så åpnet jeg dørene til det doble skapet med stang til hengeklær. Forklarte at bunnen i skapet til vanlig var fylt med kasser med leker, men at lille A brukte å ta de ut før helgen. For å gjøre plass, i tilfelle hun måtte ha plass selv til å gjemme seg i skapet. Samme vanen var det med tørkerull og saft også. Gjemme tørkerull i skapet så man har å tørke vekk kliss med og saft for å få bort ekkel smak i munnen. Så var det bare å vente på helg. Jeg rakk ikke å forklare så mye til Linn før minnene ble for voldsomme og jeg dissosierte. Helt avkoblet og Linn fikk ikke kontakt mer. Hun trygget og trygget og etter litt tid kom jeg til meg selv, men lille A tok over kroppen og for som en pil inn i et hjørne og var livredd. Satt sammenkrøpet og skalv og gråt og var tydelig inne i et minne i følge Linn og Linn nådde ikke inn. Linn har fortalt i ettertid at hun satt seg ned og trygget og trøstet og lille A kom seg etterhvert ut av minnet og kastet seg gråtende i fanget til Linn. Der lå hun og gråt til hun sovnet, og når jeg da våknet var det ungdommen som hadde tatt over kroppen. Linn kjenner delene så godt at hun ser hvem det er i løpet av brøkdelen av et sekund. Denne gangen hadde hun sett at det var ungdoms A i det øyelokket gikk opp og hun såg øyet mitt, selvom jeg lå på siden og hun kun såg ene “hjørnet” av øyet i det det åpnet seg. (Utrolig fasinerende egentlig hvor fort Linn og psykologen ser skiftene og hvem de prater med. Kjenner jeg må skrive mer om dette også, for jeg får det jo ikke med meg selv. Jeg ser jo aldri disse skiftene selv og undres stadig over hvordan de ser det og hvordan det ser ut for andre utenfra.)

UA kom som sagt frem og insisterte på å reise der i fra. Var sur og sint og sa at hun hater å være der og at hun ville ut derfra. At det var den verste plassen på jord! Linn sa at den voksne måtte få komme på plass før vi gikk, i tilfelle vi skulle møte noen naboer på vei ut. Og fordi den voksne skulle ta bilder før vi gikk. UA ble oppgitt og sur og spurte Linn “tror du ikke jeg kan å ta bilder da?? Jeg er forresten mye flinkere enn den voksne!”. Så satt hun i gang med å ta bilder. Av alle rom og også skapet. Egentlig veldig greit, for hun er mer avskrudd og klarer å handle uten følelser. Så det gikk fint å få tatt bildene. Alt i alt tok dette litt over tre timer. Og jeg har vært helt utslitt etterpå. Avlyste møtet med politiet og måtte ta en vanlig psykologtime for å ta tak i det med bildene av skapet. Psykologen visste på forhånd at lille A hadde vært mye fremme gjennom uken som gikk og at det var noe som presset på, så han hadde i utgangspunktet anbefalt meg å ta en vanlig time denne gangen for å finne ut av hva som plaget den lille. Men han hadde ikke peiling på det som hadde skjedd i helgen, at jeg hadde funnet ut av hva som trigget lille A og at mamma var borte og at jeg hadde tatt bilder! Men han tok det på strak arm når jeg kom og fortalte. Matten og tegneboka til LA var satt frem og han fikk kjapt kontakt. LA viste bildene og fortalte. Det gikk passe greit en stund, men til slutt ble det for heftig og hun “låste seg” i et jævlig minne og bare hyperventilerte, gråt, hylte og var panisk. Uten at psykologen fikk henne tilbake til her og nå. Det hadde visst pågått en stund og endt i dissosiasjon før jeg kom til meg selv. Da var kroppen låst og jeg hadde smerter fra h…. både her og der. Jeg kunne knapt røre meg. Det er ofte sånn, at selvom jeg (den voksne) ikke husker noe av hva LA eller UA forteller psykologen eller hva de går inn i, så husker kroppen alt! Smerten sitter i som om det akkurat har skjedd. Og det kan sitte i veldig lenge. Det er veldig vanskelig å forklare, men det er så vondt at det er vanskelig å bevege seg. Så etter denne timen brukte jeg all evig tid på å klare å gå til bilen min og der ble jeg sittende lenge før det var mulig å starte opp og ha fokus på å kjøre bil.

Mange vil sikkert nå lure på hvorfor vi jobber på denne måten, når det er så jævlig tøft, men det blir så mye å forklare at det må bli et eget innlegg det også. Men poenget er at det funker! Det nytter! Ja! Det er helt sinnsykt jævlig å gå inn i minner og la LA eller UA gjenfortelle, MEN det roer seg så veldig etterpå. Det er som om trykket fra flash backs og minnene stilner og minnet blekner bort. Så blir det ro. Slik har det også vært denne gangen. Det var vondt noen timer etter psykologtimen, så gikk det gradvis over. Så sluttet bildene å plage meg slik de hadde gjort. Jeg sov bedre og lille A var stille/borte igjen. Det var ro. Så psykisk har jeg hatt det mye bedre nå de siste dagene, jeg har klart å både hvile, sove og å være voksen og til stede. Men jeg er fysisk veldig sliten og utmattet, jeg kjenner at både kropp og sinn har jobbet beinhardt noen uker nå. Det er ikke mye jeg klarer fysisk, selv det å gå en tur har vært utmattende. Og så er jeg veldig trist. Det ligger en enorm sorg der over det lille A fortalte om skapet. Jeg klarer ikke helt å ta det inn, det med at hun ryddet skapet før helg for å lage plass, at hun forberedte seg med å smugle inn tørkepapir og saft på rommet til helga, at hun visste hva som kom. Det er så for jævlig å tenke på at jeg blir gal! Det har vært en del tårer denne uka, men det er jo fremskritt i følge psykologen. Ikke ofte jeg klarer det. Men tårer er ikke fullt så skumle som dem var før, så det med sorgen går bittelitt bedre nå. Og jeg ser at tårer er viktige for å bli bra. Det er også viktig å skrive det ut, men denne gang har jeg brukt hele 9 dager på å klare å fullføre dette innlegget. Det har blitt for vanskelig og jeg har måttet ta pause hele tiden og legge det bort. Samme med prosessen med å finne bilder til innlegget! Jeg bruker stort sett å finne et bilde fra nettet som passer til det jeg skriver om. Fordi det gjør noe med meg personlig, det å se gjennom bilder som gjenspeiler det jeg føler på og klare å tenke over hva jeg føler og hvorfor. Og så velge det bildet som treffer meg mest i forhold til det jeg føler. Så det å velge bilde til tekst/følelse har hatt en slags terapautisk effekt og ingen bilder er valgt ut tilfeldig. Men denne gang var det SÅ vanskelig! Det å google og lete etter bilder av skap og “barn i skap” satte i gang et hav av sorg. Og sinne! Og det ble mye av både tårer, kvalme og at jeg gang på gang bare måtte legge vekk pc`n for å få puste. Men jeg klarte lagre 2 bilder og som dere ser, også bruke dem. De er vonde og helst vil jeg bare slette dem, for på den måten også kanskje klare å slette bildene av lille A i skapet som jeg har inni hodet/minnet mitt. Men de minnene er ekte, dessverre, og går ikke bort, og selvom bildene er vonde, så vitner de om hva LA måtte tåle, hva hun gikk gjennom der inne i skapet, av både tanker og følelser. Og alt hun nå har vært modig og fortalt oss! Så selvom jeg blir uvel, så lar jeg bildene jeg fant på nettet stå, som et symbol på at alt det vonde hun har fortalt oss, må vi tåle å se og høre og tåle å forholde oss til. Og så kanskje kan jeg drømme meg litt bort og snu disse to bildene til noe positivt? Tenke at utenfor den åpne skapdøren står der en god voksen? Som plukker barnet opp, ut i lyset og tryggheten. Gir omsorg, trøst og kjærlighet i trygge, snille armer. Det er et fint bilde å tenke på! Det er slik det burde vært for alle barn.

(Illustrasjonsfoto)